For det var ikke mye gnist i formidlingen av W.A. Mozarts (1756-1791) Symfoni nr. 32 (G-dur, K318). At musikken langt ifra er Mozart på sitt beste, hjelper heller ikke. Den fremadstormende dirigenten Francesco Angelico kan ikke klandres. Han prøver å skape liv i musikken, men blir bare til dels hørt. For Trondheim symfoniorkester (TSO) sliter med samspillet. Løpene i fioliner presser tempo og  innsatsene er langt ifra det man skal kunne forvente på dette nivået. I tillegg er det noe baktungt over det hele. Et stort pluss for en moderat bruk av vibrato og enkelte virkningsfulle dynamiske kontraster.

Mozart blir imidlertid fort glemt idet Xavier de Maistre griper om sin harpe. Den tidligere wienerfilharmonikeren markerer seg allerede i første akkord, og tar oss med på en musikalsk reise som vi ikke opplever altfor ofte, med et ikke altfor kjent stykke av russiske Reinhold Gliére (1875-1956), skrevet for et helt unikt instrument.

Det er ganske utrolig både å se og høre hvordan den høye og mørke de Maistre formidler den harmoniske musikken. De myke partiene stråler av varme, av kjærlighet. Solisten flyter over et behagelig orkesterteppe. Men det er også noen kontraster i harpekonserten til Gliére, og de Maistre sparer ikke på kruttet når muligheten byr seg. Han benytter hele registeret til sitt instrument, fra de mest harmoniske toner, til kraftfulle utblåsninger. Orkester har en noe tilbaketrukket rolle, men det er nydelig å høre hvordan treblås og harpe svarer hverandre.

Musikken er langt fra revolusjonerende. Tvert imot. Glieres musikk er i en gammeldags romantisk stil, men når solisten er av de Maistres kaliber, har det virkelig ingenting å si.

Franz Schubert (1797-1828) ga sin fjerde symfoni (1816) tilnavnet «Den tragiske». Kanskje fordi den åpner i tonearten c-moll? For den er overhodet ikke så tragisk som man kanskje skulle tro. Det som er sikkert er at den skiller seg ut fra de mer Mozart-innspirerte symfoniene han hadde skrevet.  Ingen av Schuberts symfonier ble presentert mens han levde, og den tragiske måtte vente helt til 1849, over 20 år etter komponitens død, før den fikk sin premiere.

Schuberts fjerde symfoni kommer ofte i skyggen av hans femte. Litt synd, for dette er fantastisk musikk. Det er mange orkestre som har testet tempo i dette verket, fra et ekstremt tempo til sneglefart. Den gylne middelvei er ofte ikke så dumt, og det er nettopp den Francesco Angelico velger. Et tempo mer på offensiven enn på latsiden, samtidig som orkestret tydelig får frem detaljene og kontrastene i musikken.

Hovedtema i første sats er tydelig og artikulert, vibratobruken er satt til et minimum og konsentrasjonen heves. TSO leverer med flere nydelige soloer, deriblant en fantastisk obosolo i den vakre andresatsen. Selv om det er enkelte partier der orkester faller litt sammen, har Angelico stort sett stålkontroll og får musikerne til å formidle med følelser og engasjement.

Anmeldt av Yngvil Bjellaanes