Forskeren har ikke opplevd at ei elv som har vært død så lenge, er blitt vekket til live igjen.
Terje Nøst er fagsjef i miljøenheten i Trondheim kommune og Morten Andre Bergan fiskeforsker i NINA, men de oppfører seg som yre guttunger når de plasker rundt i Vikelva på Ranheim.
I den lille strømmen ved den nye gangbrua bare noen hundre meter fra fjorden, kan de dokumentere at det er liv i elva igjen.
Ved hjelp av el-fiske (strøm som sendes gjennom vannet slik at fisken svimeslås i noen sekunder og flyter opp) kan Terje Nøst gledestrålende fange en brukbar sjøørret i kulpen under gangbrua.
Fødestue for sjøørret
Men det som utløser like stor begeistring hos fagpersonene, er fangsten av noen små årsyngel av sjøørret. Det betyr at den tidligere forurensede elva som på folkemunne bare het Lutelva, igjen er blitt fødestue for sjøørret.
– I fjor inviterte vi sjøørreten tilbake til elva da vi sørget for at det ble lagt ned grus og røtter i elvebunnen. Vi har vært spent på responsen. Nå har vi fått det svaret vi håpet på. Men det er likevel overraskende at tilslaget kom så raskt, sier en entusiastisk Terje Nøst - han holder en sprellende sjøørretyngel i hånden. Den er blitt laget her i elvegrusen et sted.
Norges største steinflue
Morten Andre Bergan driver med bunndyrovervåkning, og i en hov med grus og slam fra elva, tryller han frem et prakteksemplar av ei steinflue.
– Dette er Norges største steinflue. Den krever god vannkvalitet, og at den lever her er et sunnhetstegn for Vikelva. Bra mat for fisk, slår Bergan fast. Han konstaterer at det er bra med næring i elva.
Bergan kjenner til historier fra før i tiden om ørret på flere kilo som skal være tatt i Vikelva.
Mange bekker små
– Vikelva har en gang vært ei fantastisk liten sjøørretelv, men i flere generasjoner har den vært så vannkjemisk belastet at all sjøørret har vært utdødd. Sterk lut og kokvann tok livet av både fisk og bunndyr, sier Bergan.
Nå er det godt håp om å vekke både denne elva og flere bekker i Trondheim til live igjen. I dette tilfellet gjelder ordtaket om at mange bekker små, utgjør noe stort, er helt bokstavelig.
– I Trondheim er det en rekke små og mellomstore sjøørretvassdrag hvor det historisk er produsert svært mye fisk. Det har vært milevis med stein- og grusdominerte bekker med kulper og stryk og tett kantvegetasjon - optimale områder for sjøørret. Men i dag er dette bekker som er nede for telling som følge av inngrep og dårlig vannkvalitet, sier han.
Gamle synder
Mange inngrep er gjort for lenge siden, og det er vanskelig å forestille seg at det en gang gikk en bekk der det er åker, asfalt, boligblokker eller kjøpesenter. For Vikelva var det industriutslipp fra helt siden papirfabrikken på Ranheim ble etablert på 1880-tallet, som tok knekken på elva. Men situasjonen har gradvis blitt forbedret. Etter at fosforholdig prosessvann fra Peterson ble ledet bort fra elva i 2009, har det blitt en betydelig endring i vannkvaliteten.
Nå er det et mål at sjøørreten skal etablere livskraftig bestand helt opp til vandringsbarrieren ved Peterson fabrikken, en strekning på 6-700 meter fra fjorden.
– Dette er bare starten. Vi håper på ei ren elv som produserer mye fisk, og som folk som flytter hit kan være stolt av. Ei ren fiskerik elv skal være et kvalitetsstempel for området, mener Terje Nøst.
En ressurs for folk
Morten Andre Bergan peker på et annet perspektiv.
– Det kan kanskje se ubetydelig ut at det kommer sjøørret i en liten elvestrekning på Ranheim. Men faktum er at betydningen av alle de små bekkene, har vært kraftig undervurdert. Til sammen har de stor betydning for gjenreisning av sjøørretbestanden, dersom vi klarer å forbedre vannkvaliteten og gjenåpne gamle vandringsbarrierer, slår Bergan fast.
Han har en visjon om at forbudene og restriksjonene som gjelder for sjøørretfisket langs Trondheimsfjorden i dag, skal kunne lempes på og oppheves.
– I dag er det ikke nok sjøørret igjen i bekker, elver og fjorden til at vi kan høste av den. Men jeg håper familier igjen kan gå langs svabergene og fiske sjøørret . Det vil være en ressurs for Trondheims befolkning og allmennheten, mener Bergan.
