Flere og flere vil gjerne se nordlyset og annen vakker utsikt fra Gamle Bybro, men det er mange og sterke meninger om hvor nye trondhjemmere helst ikke bør bo. Foto: VEGARD EGGEN

Rett som det er skriver Adresseavisen om naboer som protesterer mot en planlagt utbygging. Naboer har demokratisk rett til å protestere. Noen ganger vinner de frem. Andre ganger blir de overkjørt. Naboers innvendinger, skepsis og motstand er alltid konkret begrunnet. Det som skal bygges blir for høyt, for tett, for mye, adkomstveien er feil plassert og det blir for mye trafikk.

Det er et større mønster i protestene. Det er byens voksesmerter. Når det blir flere innbyggere, må de nye trondhjemmerne bo et sted. De skal også jobbe et sted, gå på skole, ha fritidstilbud og, rekreasjon og alt det andre som blir et liv. De og vi skal også reise til og fra alt dette. Derfor trenger vi enda flere bilveier, busser, sykkelfelt og gangveier, avløpsrør, fiberkabler, gatelys, i tillegg til sykehjem, barnehager, velferdssentre, parker og balløkker. Ved reisens slutt skal vi også gravlegges et sted.

Alt dette tar plass, og det er her interessekonfliktene oppstår. Når person A får ny bolig, mister person B utsikten. Det som er bra for en, kan bli til ulempe for en annen. Derfor blir det bråk. Slik har det vært til alle tider, men konfliktene blir flere og mer intense når flere og flere bor på et område som ikke blir større. Det er lite å gjøre med den fysiske plassen som er til disposisjon.

Folketallet øker langt sterkere enn det har gjort noen ganger tidligere. I 1910 var det 45 335 innbyggere i daværende Trondheim kommune. 1. januar i år var folketallet 184 960. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil byen passere 200 000 i 2024. Medregnet studenter som har registrert bosted andre steder, er folketallet trolig over den magiske grensen allerede.

De siste ukene og månedene har Adresseavisen blant annet skrevet om voksesmerter på Ranheim, Tyholt og Lade. Igjen har striden blusset opp om boliger som er planlagt i Innherredsveien. Kommunens administrasjon støtter ikke utbyggernes ønske om å bygge i seks etasjer, mens naboene som berøres mener at selv fire etasjer blir for høyt og massivt.

Striden i Innherredsveien viser at også byråkrater og politikere er i skvis. Innherredsveien er en del av den såkalte kollektivbuen, der det er et mål at det skal fortettes. Når generelle målsettinger omsettes i konkrete planer, blir det likvel bråk. En ting er å si det, noe annet er å gjøre det.

Slik er det også for folk flest. Vi er glade for at byen vokser. At det «skjer» mer. Men det bør helst ikke gå utover akkurat oss. Not in my backyard. Ikke i min bakhage, men dere kan godt plage naboene lenger bort i høgget her. Der gjør det ingenting om det blir høyere og tettere.

Hvis andre tar ulempene, må det gjerne bli flere trondhjemmere.