Men draget mot den andre siden er der. Når kommer brua vi kan passere uten å løse togbillett?
Jo da, mye skjer. Nylig var det åpning av Sjøgangen, brua som forbinder jernbanestasjonen med Brattøra. I august fikk vi en bilfri snarvei mellom Lade og Strindheim, og for noen år siden kom «Verftsblomsterbrua» og Ceciliebrua. Snart løsner det vel også ved Skansen. Kanskje blir til og med ideen om bru fra Ravnkloa til Fosenkaia realisert.
Det er en utbredt sport å hengi seg til harselas og kritikk av byråkrater, planleggere og politikere. Noen ganger, kanskje til og med ofte, har de fortjent det. Men noen ganger, noen ganger gjør de noe ålreit. Noen ganger gjør de byen bedre. En gang iblant bidrar de til og med til at livet blir bedre å leve. Som når de bygger bruer.
Jeg står altså bom fast på Skansen. For drøyt tretti år siden en møteplass med danserestaurant og lange ferjekøer. Nå løper en flott gang- og sykkelvei rett bort til kanalutløpet.
Akkurat der landfestet til den etterlengtede gang- og sykkelbrua skal komme, har noen skriblet på et sikringsskap: «The only beautiful thing we humans have created on this planet is music is freedom». Ja, musikk og frihet er vakkert, men det finnes håndfaste ting som også er vakkert komponert.
Skansenbrua, for eksempel. Selv en våt høstdag som denne går det an å nyte Joseph Strauss' markante fagverkskonstruksjon i stål fra 1918 (ikke komponisten Strauss, men ingeniøren som også skapte Golden Gate-brua i San Francisco). Brua er både unik og fredet, men den har én alvorlig mangel: Den lar bare togene slippe over.
I dag må jeg derfor nøye meg med å gå under den. Kreosotimpregnert treverk og strekkmetall gir utmerket adkomst til Sandgata. Det er da noe. Dette må være byens eneste tidevannsberørte veiforbindelse, og nå trengs vadestøvler for å passere. Traseen ligger en halv meter under vann. Jeg velger alternativet, som er å gå tvekroket på plattingen ved siden av, der takhøyden er cirka én meter og førti.
Når jeg retter ryggen, kommer en syklist imot: – Det va' flo, ja, utbryter han scenevant og krøker seg sammen samme vei som jeg kom.
Alt dette er vel og bra, men gammelt nytt. Når kommer egentlig den nye forbindelsen over til Brattøra? Etter årelange diskusjoner med Riksantikvaren om «påhengsbru», har bystyret vedtatt at det isteden skal bygges en selvstendig gang- og sykkelbru godt utenfor det vernede jernbaneklenodiet.
Men når? Jeg ringer Almar Aronsen i Vegvesenet og får vite at statsbudsjettet for neste år bare gir 27 millioner. Han håper å kunne låne resten i påvente av nye statsbudsjett. I så fall kan det, ifølge Aronsen, bli byggestart til våren og åpning sommeren 2014.
Da kan vi endelig tråkke, trille, løpe, lunte eller rett og slett promenere direkte fra Ila til Brattøra og videre gud vet hvor. Sykkelskiltet med teksten Brattøra – Lade er for lengst satt opp her på Skansen. Vi får tåle litt forvirring i forventningens navn.
Nå må jeg bevege meg flere kilometer gjennom sentrum og over Brattøra for å komme til den andre siden av vannspeilet.
Vel fremme ved det forjettede land går jeg forbi nyrestaurerte Sjøbadet og videre vestover langs sjøen, på utsiden av Nordre avlastningsvei. Også på denne siden av Skansenbrua er gang- og sykkelveien nesten gjort ferdig, men ender blindt i et gjerde.
Ikke alle trondheimere har oppdaget at vi har fått en påkostet sjøpromenade med benker, badetrapper og egen fiskepir. Sandstrand skal det visst også bli. Tåler du biltrafikk, betong og digre steiner, er dette byens beste arena for å oppleve fjorden, enten du velger en iskald vinterdag med sjørokk eller en småbølgeklukkende solskinnsdag.
Jeg kvekker til ved synet av et par sorte herresko, pertentlig plassert øverst i en av trappene som går lukt ned i dypet.
Bare ett menneske er å se. Det er Reidar Jørgensen som går sin faste tur med hunden. Oppvokst i Froan, trives han her, helt ute ved sjøen. Han forteller at skoene har stått i flere måneder.
Når nyplantet nyperose og tindved, kystens første vekst etter istiden, vokser til, og ikke minst når brubyggerne får gjort seg ferdig, kan det bli adskillig mer folksomt her. Kanskje blir det heller ikke uvanlig, i ren begeistring, å sette igjen skoene når man går videre...
Tilbake mot byen velger jeg Sjøgangen. Den stiger til værs akkurat der den nye hurtigbåthavna skal anlegges. Passasjerer som før måtte ta drosje eller belage seg på en minst 15 minutters ørkenvandring, kan lett komme seg mellom båt, buss og tog. Lett? Ja, det er litt bratt, men de uspreke kan ta heisen.
Og hvem er egentlig sprekest? I det jeg forserer anleggsområdet ved Entra-bygget, ser jeg en rullestolbruker som dropper heisen og på ren armstyrke sliter seg opp til toppen av brua.
Med sin rause bredde og med utsikt i alle retninger, kan Sjøgangen fort bli enda et sted å nyte en fin sommerdag. Som et opphøyet torg.
Jeg møter tegneren, og sammen går vi videre til neste stopp på dagens bruvandring, Ravnkloa. Den karakteristiske klokka og Nils Aas' statue av «Den siste viking» forteller om en tid da dette var et av byens viktigste møtesteder. Se for deg Christian Eggens berømte maleri med råseilbåter og fiskehandlende byfolk.
Nå er nok Ravnkloa litt mer bakevje. Kanskje forsvant noe av sjelen da den gamle, «stygge» Fiskhallen ble byttet ut.
I håp om å få tilbake liv og røre er ideen om bru over til Brattøra nylig relansert. Vi kikker over fløttmannens farvann til veteranbåtene og det nye, omstridte hotellet som ligger som en grå vegg bak de gamle kaiskurene. Bru over Kanalen, selv med muligheter for åpning, kan bety trøbbel for båtfolket, men vil utvilsomt bli en berikelse for Trondheim.
– Flott om byens vakreste statue og byens styggeste hus kan forenes, kommenterer tegneren.
Han foretrekker sentrale strøk og sender meg alene til Strindheim der jeg vil lete meg frem til byens «nye superveg for gående og syklende», som det heter på regjeringens nettsted.
Litt bortgjemt bak Dronning Mauds Minne dukker det frem en nybygd undergang som leder til en oppadstigende 360 graders sving. Jeg er oppe på «superveien». Betegnelsen er ikke fullstendig overdrevet. Adskilt gangvei, tofelts sykkelvei og forseggjorte rekkverk. Toget passerer under meg. Fascinerende utsikt over Ladalen, som med sitt forfalne industrilandskap, har vært en nesten hemmelig del av byen.
Men fremfor alt er dette en tverrforbindelse som virkelig betyr noe for travle folk som skal fra Dalen til Lade – eller fra Sirkus til Obs.
Brubygging er en fin ting. Alle de nye bruene, både de som er bygd og de som kommer, er med på å forvandle Trondheim. Bruer skaper ikke bare forbindelse, de åpner nye områder der folk kan møtes og få nye opplevelser.
Brubygging er eksempler på viktige grep i byutviklingen som har hundreårsperspektiv og som får stor betydning for svært mange av oss innbyggere. Grep som gjør at vi kan bruke byen på nye måter.
Mye av gevinsten handler om å skille biltrafikk fra myke trafikanter og gjøre det lettere å komme til jobb og skole for egen maskin.
Men like mye handler det om at byen blir morsommere å leve i.
stein.arne.sether@adresseavisen.no