5-0 og 0–6. Vi begynner å bli bortskjemte, som i gamle dager, og gleder oss stort til lørdag.
Typisk nok feirer undertegnede med å snakke om håret i seierssuppa. Typisk at en blankskalle føler seg meningsberettiget om hvordan RBK-spillerne ordner hårpryden til kamp.
Men altså. I årevis har jeg irritert meg over myten om trønderbarten, irritert meg over at trondhjemmere bedriver selvpisking og snakker selvironiserende om bartebyen. Holder oss selv nede.
Det er snart 20 år siden jeg i reportasjeøyemed hadde med meg Espen Lind på trønderbartjakt på byen en kveld. Vi fant ikke en eneste en, i hele Trondheim. (Klokelig nok holdt jeg inne med ideen om en oppfølgende ferjetur til Fosen).
Om du leter enda lenger enn en kveld på byen finner du sikkert en bart eller to. Vi vet jo det finnes mustasjeklubber og dedikerte enkeltentusiaster. Det er jo fint nok. Men det med trønderbartens utbredelse (og for den del skinnvester, lisseslips og tennissokker) er en myte som blir brukt av krefter i konkurrerende deler av landet for å plassere oss som avlegse tusseladder. Det virket som om folk her har bitt på, at vi alle ble med i laget som hørte på 80-tallets melodiøse heavyrock og klaget over at de gode biffsnadder-restaurantene er nedlagt. Vi mistet momentum, lot andre landsdeler ta over definisjonsmakten vi tilkjempet oss på 70- og 80-tallet.
I det siste virket det som om trønderbart-myten og alt det innebærer, har vært på retur. At byen skulle komme på hugget igjen, riste av seg tusseladdstempelet.
Men så er det plutselig så vi nesten lengter tilbake til trønderbarter og hockeysveiser. Oppimot tre profilerte RBK-spillere har entret gressbanen til samme kamp med merksnodige hestehale-anretninger av en type som ellers bare Emmanuel Petit og Zlatan har tillatt seg på fotballbanen, og som vel hadde sitt lille moteblaff i storsamfunnet for et par år siden.
En underlig ting å henge seg opp i nå når begeistringen burde runge, tenker du kanskje. Men det er nettopp nå når begeistringen runger at vi må være litt nøye, nå når RBK-spillerne igjen blir betydelige rollemodeller, nå når et nytt bilde av den typiske trønderhelten skal sette seg i nye generasjoners bevissthet.
Kanskje er dette bare smak og behag (og for noen av oss sin del: misunnelse). Men det som for enkeltspillerne kanskje oppfattes som et greit redskap for å holde hår unna øynene, tolkes i menneskehetens innfløkte signalsystem i ganske andre retninger. Sånn er det bare.
Enn om George Best, Charlie George, Odd Iversen eller Roar Strand i sine glansdager hadde entret gressmatta med intrikate anretninger på hodet? Det virker utenkelig, sant?
Like utenkelig (håper jeg) som at Jonas Svensson eller Fredrik Midtsjø dukker opp på samme vis.
