At vi i lille Norge i dag har ikke bare ett, men to offisielle skriftspråk, kan vi i stor grad takke en småbrukersønn fra Sunnmøre for.

Elsker å hate

Aasen var kun 18 år gammel da han begynte og systematisk granske de sunnmørske dialekter. Dette utviklet seg til et politisk argument for å skape et skriftspråk basert på de norske dialekter, som motvekt til det rådende dansk-norske.

Aasens pionerarbeid ble i 1885 belønnet med en offisiell likestilling av nynorsk og bokmål som norsk skriftspråk, og nynorsk ble som en konsekvens av dette gradvis introdusert i landets skoler. Dette er ikke alle like takknemlige for.

For også i dag er nynorsk språket som mange elsker å hate, og flere norske skoleelever går ut av skolen med et mildt sagt ambivalent forhold til «folkemålet».

Nynorskhater

Undertegnede var en av dem. På skolen var jeg faktisk en liten bokmålsfundamentalist. I nynorsktimene skrev jeg demonstrativt feil, og jeg åpnet knapt den blå og hvite nynorsk-ordboken. I stedet kastet jeg den gjentatte ganger i veggen mens jeg ropte ut mitt hat mot nynorsk – et språk jeg anså for fullstendig ubrukelig.

Ikke alle mine medelever var like rabiate som meg, men de fleste var fullstendig apatiske. Med få unntak, gjaldt dette også lærerne. Vi pugget verb og gloser, og leste med tilgjorte stemmer høyt fra bøker med handling lagt til ukjente, og helt sikkert fullstendig usiviliserte, vestlandsbygder på 1850-tallet.

Interessen vekket

Jeg må innrømme at den språklige fundamentalismen ikke kun var en barnesykdom. De første årene på universitetet, sukket jeg også høylytt hver gang en pensumbok var på nynorsk.

Men det faglige innholdet var jo ofte såpass interessant at jeg bare måtte lese boken. Så dermed ble det til at jeg leste nynorskbøker fra perm til perm. Snart unngikk jeg heller ikke lenger artikler i avisen fordi de var på nynorsk, men leste dem på lik linje med artikler skrevet på bokmål. Fordi det som sto der interesserte meg. Så klart er det slik. Hadde jeg som skoleelev kun fått servert engelsk litteratur om gruvedrift i Yorkshire på slutten av 1800-tallet, hadde jeg sikkert også utviklet en aversjon mot det engelske skriftspråk.

Spennende med språk

De fleste jeg har snakket med fra egen generasjon, deler min opplevelse fra nynorsktimene i skolen. Vi kjedet oss. Først i voksen alder fikk vi øynene opp for at det faktisk er skrevet riktig så mye flott på nynorsk. Slik ble det vi i vår enfoldighet hadde sett på som et ubrukelig steinalderspråk, aktualisert og ikke minst – normalisert.

Mye har sikkert forandret seg i norsk skoles nynorskundervisning siden slutten av 90-tallet. Men fortsatt er det mange som synes nynorsk både er kjedelig og fullstendig unyttig. Dette kunne ikke være mer feil. Ikke fordi jeg synes språket som grammatisk størrelse er så spennende, men fordi det finnes litteratur og poesi på nynorsk som er for flott til å gå glipp av.

Vakkert

Språk er som så mye annet, også en smakssak. Mange jeg kjenner har også et nærmest traumatisk forhold til tysk, men da kan de umulig ha lest Goethes «Erlkönig» tenker nå jeg. Nå har ikke nynorsk den samme historiske ballast som tysk, men en sammenligning er like fullt mulig. For jeg tenker det samme når noen sier til meg i dag at de hater nynorsk. At da kan de umulig ha lest Garborgs «Haugtussa». Så i mange tilfeller kan man også si at det ikke bare handler om personlig smak, men like mye om å bli satt på det riktige sporet. Så jeg håper dagens skole er sitt ansvar bevist, og med litt mer entusiasme og innsikt enn det jeg ble utsatt for, introduserer elevene for nynorsk. For det er faktisk veldig vakkert. Så gratulerer med dagen, Ivar!