450 sider er lagt frem for Utdanningsministeren. Erlend Moen er en av dem som har bidratt til historiens største statlige utredning om mobbing.
– Vi vil skape trygghet for barn i skolen. De to viktigste tingene er å forebygge ved å fremme vennskap og det psykososiale miljøet, og å stoppe mobbing når det skjer. Vi må stille skoleledelse og kommuner til ansvar for å gjøre noe med enkeltsaker og miljøet.
Antimobbe-kampanjenene har gått fra buttons til hashtags, men innholdet og budskapet er vel det samme? Er det mer eller mindre mobbing nå, enn da du selv var elev?
– Tallene viser at det er ganske stabilt. Ingen dramatisk økning. Men tilgangen på digitale medier viser en brutalisering. Og for enkeltmennesket som blir mobbet, er det alltid like alvorlig. Så lenge det er skoleplikt, må foreldre være trygge på at barna er trygge på skolen.
Nulltoleranse, sier rektorene. Blir man kvitt mobbing noen gang?
– På samme måte som man har en nullvisjon for trafikkulykker, bør man ha det for mobbing. Vi må redusere skadeomfanget. Jeg er skeptisk til rektorer som sier at de ikke har mobbing på skolen sin. Dem er det heldigvis få av, men det er mange som viser stor kompetanse og interesse for arbeidet mot mobbing.
Hva er de viktigste tiltakene i Djupedal-utvalgets utredning?
– Det er ikke bare et arbeid mot mobbing spesielt. Vi vil skape trygge læringsmiljø i skolen. En inkluderende kultur hvor voksne og barn ivaretar trivselen og har respekt for hverandre. Dette skal vi jobbe for gjennom en stor, statlig innsats. En kompetanseutvikling som skal begynne i barneskolen og spres til ungdomsskole og videregående.
«Kollektiv, langsiktig jobbing» gjentas. Hvordan når vi målet?
– Det mest effektive virkemidlet for eleven, er venner. Så er tydelige voksenpersoner en essensiell del av det. L
Den læreren som er en flink leder og som evner å bygge relasjon til elevene, har elever som trives i klassen. Ikke bare skaper dette trivsel, det gjør at elevene lærer mer. Undersøkelser viser at elever i klasser med mobbing presterer elevene svakere enn elever i klasser der det er trygt.
Hvordan og når oppstår dette rommet for å plage, eller gjøre narr av andre?
– Kjennetegnet er mangel på ledelse. Frislipp! Blir barn overlatt til seg selv, oppstår et maktvakuum. Kjedsomhet og lediggang er eksempler på det. Dette vakuumet vil noen raskt fylle med negativ makt. Internett er en arena hvor vi voksne har sluppet ungene helt fri. Vi kan takke oss selv!
I voksenlivet, på arbeidsplassen trengs ledelse og kollektive strukturer. RBK slo ikke AC Milan fordi de var de beste enkeltspillerne. De var det beste kollektivet.
Hva kan jeg som enkeltmenneske gjøre for å hindre mobbing?
– Dersom vi overser barn, går det lett galt. Vi må stille krav og vi må delta. Voksne må bry seg. Så må vi ta ansvar og vise det ved å gripe inn når barn gjør noe som ikke er greit. Her har vi alle masse å gå på.
Iblant tillater vi at barn er slemmere mot hverandre enn vi ville akseptert mellom voksne. Å kalle folk «homo» og «hore» burde være like uaktuelt blant barn, som på en arbeidsplass.
Hvor kommer ditt engasjement fra?
– Jeg er nok en engasjert person og har som lærer alltid vært interessert i at de som ikke har det så bra, skal få det bedre. Mobbing er utrolig komplisert. Men det at vi faktisk lykkes og får ting til, for eksempel i Trondheims-skolen, motiverer. Mestring motiverer. Det handler om å bestemme seg for å lykkes i jobben for gode læringsmiljø og mot mobbing, fordi det er så avhengig av hva vi voksne gjør og så avgjørende for barns fremtid.
Har du noen gang selv mobbet eller vært utsatt for mobbing?
– Jeg har aldri blitt utsatt for mobbing, noensinne.
Jeg tror ikke at noen med hånden på hjertet kan si at de alltid har vært greie, aldri har vært slemme, eller ikke har dårlig samvittighet for noe. Jeg tror alle kan mobbe. Nå det er sagt, er jeg en av dem som ikke føler ubehag ved å dra på reunion med tidligere skoleklasser!
Det at jeg ikke ble en mobber, er jeg usikker på hvor mye har med meg selv å gjøre. Jeg har vært heldig med å ha hatt sterke lærere. Jeg hadde gode læringsmuligheter og en fantastisk skoletid. Inger Selnæs og Kjell Imbsen på Åsveien og Sverresborg gjorde det ikke mulig å mobbe i vår klasse. De sa tydelig ifra, slik lærere skal.