Sunndal: – Gjør noe før det er for sent. Men uansett: Gi oss bønder forutsigbarhet, så vi vet hva vi har å forholde oss til, sier Anne Grete Røymo til Adresseavisen.

Røymo, som i fjor var med i finalekampen om å bli kåret til Årets bonde, driver med sau på en fjellgård i Øvre Sunndal. Nå har hun sendt et åpent brev til Rovviltnemnda i Midt-Norge der hun krever svar på om det er matproduksjon til folk eller jerv hun og mange andre sauebønder skal holde på med.

Dårlig magefølelse

– Fortell meg det i rene ord, svar meg. Gi oss noe å forholde oss til, slik at vi kan finne annet å gjøre enn å servere og avle opp rovviltet, sier Røymo. Hun mener at det må lettere gis jaktlisens på felling av jerv i områder med store rovdyrtap.

Selv slapp hun 389 lam og 216 voksne sau ut på beite tidlig i sommer i Sunndalsfjella, men frykter at jerv vil redusere besetningen betydelig. Hun har så langt funnet noen jervdrepte lam, men hun har en dårlig magefølelse og frykter at tapene vil bli like store som i fjor. Da forsvant 70 lam på beite.

Full av pågangsmot og med et sterkt ønske om å satse på videre drift på hjemgården sin, Røymo, bygde hun og familien nytt sauefjøs til 3,2 millioner kroner, som straks er ferdig.

– Hånflirende ironi

–Jeg tok over hjemgården i 2003, og var klar over at rovdyrproblematikk ville følge varierte mønstre i årene som kom. Men tanken på fornuft, og troen på at det ville være muligheter for å ta ut skadevolderen var en av grunnen til at vi satset på å bygge en ny driftsbygning.

– Alle oppmuntret oss, vi fikk støtte fra Innovasjon Norge og folks lykkeønskninger på veien. Naivt? Vi hadde ikke før økt besetningsstørrelsen, før tapene eksploderte. Nær 70 lam ble borte i fjor. Så fikk vi beskjeden: «Det åpnes ikke for lisensjakt i dette området!» Det var som å bli slått i fleisen av hånflirende ironi, skriver Røymo i brevet til nemnda.

Ikke dyrevennlig

Midt oppi det å skulle glede seg over nysatsingen har nettopp den setningen ligget over henne som en askegrå sky gjennom vinteren. Våren med lamming var hardt arbeid og triste tanker.

– Ikke fordi jeg ikke nøt å dra lamungene til jorda, jeg lever aldri sterkere innpå livet enn akkurat da. Men fordi jeg fryktet at den setningen skulle få alt å si senere. Og frykten slår til. Maktesløsheten. Nå er vi der. Det er vel tre uker til sanking, og jeg har funnet kadavre som levner liten eller ingen tvil om grunnen til at de ligger der, stuket ned i bekken med avbitt nakke. Jeg har fulgt reglene til punkt og prikke, rovviltkontakt kom umiddelbart. Det finnes ingen glede over erstatningen som sannsynligvis kommer på konto i desember, annet enn at den er med på å betale regningene. Ja, for fjøset står der og skal betales, helst med annet enn statlige penger med lammeblod på.

Røymo legger til at mange sauebønder sliter med folks stigmatisering og store tap. Tap som gjør at de er i ferd med å gi opp.

– Jeg snakker med hjertet for dem alle, og jeg blør for en næring jeg mener Norge trenger. Dyrevernmessig er ikke dette fornuftig, det er smertefullt når rovdyra skal få rå.