Dessverre, sa damen i resepsjonen, begge konsertene er utsolgt.

Så flott, tenkte jeg, at kultur blir utsolgt. Det må bety at museet har truffet noe.

Slik ble det til at jeg benyttet anledningen til å kjøpe billett til selve museet isteden, Trondheim Kunstmuseum, for å se grundigere på Ole Sjølie-utstillingen enn det man fikk mulighet til på åpningsdagen da det var svært mange skuelystne der.

Sjølis bemerkelsesverdige kunstnerskap er løftet frem av museets nye direktør. Utstillingen er ikke det eneste heldige grepet Pontus Kyander har tatt siden han ble sjef i museet.

Ansettelsen av ny leder var imøtesett med stor spenning, og Suzette Paasche, administrerende direktør i Museene i Sør-Trøndelag, brukte lang tid på letingen. Det skulle bare mangle; det handlet om den viktigste formidlerjobben i det midtnorske kunstlandskapet.

Da Kyander ble foretrukket, brukte han lang tid på forberedelsene til sine første utstillinger. Han valgte å holde dørene lukket i en ombyggingsfase.

Da nyåpningen fant sted, skjedde det nærmest med bomber og granater da en mann påsto å ha plassert en bombe i lokalet. Museet ble for første gang på aldri så lenge, en toppsak i Dagsrevyen. Politi og bombeeksperter flerret over skjermen, før det ble ny nyåpning i langt roligere former dagen etter, da bombealarmen var slått av.

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før det smalt på alvor. Det sørget direktøren for med sitt ønske om å debattere flaggets betydning som nasjonalsymbol. Han ville ha seg frabedt å bli dirigert til å heise det norske flagget på museets stang.

Siden har det vært roligere i de nymalte og ombygde lokalene, når man ser bort i fra en kveld med fokus på krigsfotos og altså Cantus-konsertene.

Hva synes man så om det nyåpnede Trondheim Kunstmuseum?

Jeg har til gode å møte noen som ikke trives i de renoverte lokalene og med opphengene. Kanskje er min omgangskrets for snever.

I motsatt fall, har museets eiere valgt riktig sjef.

Jeg mener det siste, selv om man kan diskutere hvorvidt det er riktig å skyve kunsthistorien tilside for samtidskunsten, slik Kyander ble tolket at han ville gjøre etter å ha åpnet museet 21.juli. For det er et faktum at museet har en av landets flotteste samlinger.

Etter det mislykkede forsøket på å få høre Cantus synge til Ole Sjølies monumentale malerier, var det nettopp møtet med noen av den faste samlingens verker som fanget oppmerksomheten. Skulpturgrupperingen i overlyssalen er morsom, det samme gjelder «hodeavdelingen» i naborommet. Dessuten er bildene som vises, gode valg. Gjensynet med Roar Wolds forholdsvis lille, men suverent komponerte og fargesatt maleri, satt lenge i. Det samme gjorde gjensynet med de andre i Gruppe 5, Kjartan Slettemarks Nixon-avsløring og en tidlig Håkon Gullvåg.

Selve ombyggingen av museet har ikke medført store bygningsmessige endringer. Likevel er det forskjønninger i bruk av farge på veggene, bygging av en boks i overlyssalen hvor solid polsk videokunst blir vist, utnyttelse av vindusflater og ikke minst et fornyet resepsjonsområde, som gjør susen. Grepet med å la parketten i andreetasjen få et anstrøk grått, samtidig som gulvbelegget andre steder får fremstå i all sin slitte prakt etter møter med sko i alle fasonger, er vellykket.

Glede skaper også samtidsfotografiets fremskutte plass i samlingen. Marko Vuokola er viet betydelig oppmerksomhet. For stor kan det være lett å tro, inntil man lar de langsomme, stereotype bildene føre seg av gårde. Det er noe fascinerende tilbakevendende over fotografiene, som dveler ved de samme motivene – men som likevel skyver tiden av gårde når solen er litt høyere på himmelen enn den var ved forrige eksponering.

Kyander har kommet godt ut fra hoppet. For at svevet skal bli langt og stilkarakteren høy, må MIST-sjefen fortsatt gi ham romslige økonomiske rammer.

Først til å få liv i Gråmølna, der de rause kunstgavene fra Inger Sitter og Håkon Bleken må få sin rettmessige plass og ikke stues bort på loftet, slik tilfellet er i dag. Hva med å ha som ide at Sitter, Bleken og Ole Sjølie, som også har donert et betydelig antall verker, fyller hele museet året igjennom? Bildene er mange nok til at en dyktig kurator fortløpende kan lage nye utstillinger med trioens verker år etter år. Da vil det i mine øyne aldri vil bli kjedelig å besøke Gråmølna, slik det dessverre har vært en stund nå.

Viktigst er det likevel at Paasche får politikerne med på å legge forholdene til rette for en utbygging av museets hovedlokaler i Bispegata. Arkitekt Ola Steens tilbygg i atriet viser at det er mulig å utvide bygget uten at det forringes. En like vakker, men betydelige større utvidelse av museet i parkområdet der skulpturene står, vil gi Kyander og hans stab store muligheter:

Ved å la toneangivende internasjonal samtidskunst få muligheten til å speile seg i museets unike faste kunstsamling, vil Trondheim fremstå som en viktig kunstby.