I sommer har jeg blitt bekymret for noe jeg aldri trodde jeg skulle bekymre meg for: Hvor har det blitt av alle humlene? Før synes jeg det var humler og bier overalt. De rotet seg inn i huset, surret rundt og var nesten umulig å få ut igjen. De var alltid en ubuden gjest dersom du prøvde å spise middagen ute.
Les også: Takk til alle taperne
I år har jeg sett etter humler og kan nesten telle de jeg har sett på få hender. Jeg har rykket ut med bananskall og sukker for å gi en livløs humle førstehjelp. Det skulle den gamle meg ha sett. Jeg har til og med latt løvetanna vokse og hekken gro for å gi bolig til de summende små. Skjønt det siste var et lett offer.
Min bekymring handler ikke om mangelen på den nostalgiske sommerfølelsen Vamp synger om i «et norgesglass med meir enn 13 humler i» (bortsett fra at jeg aldri ville puttet et insekt på glass). Vi vet at det blir stadig færre bier og humler, og at mange arter er kritisk truet. Vi vet at uten disse små vesenene vil flesteparten av blomstervekstene ikke kunne formere seg. En rekke bær og fruktarter ville neppe eksistert. Eller kaffe. Bare tanken gjør meg trist og trøtt.
Les også: Det store treningsparadokset
Det er fortsatt et mysterium hvorfor insektene forsvinner, men litt vet vi. Det pekes på stadig mer industrielt jordbruk, nye sprøytemidler og klimaendringer. Det blir stadig færre blomsterenger og dyr på beite. Det blir mindre og mindre kulturlandskap som insektene trives i. Vi vet ikke alt, men nok til å vite at enda mer industrijordbruk neppe er oppskriften på hvordan vi igjen får humla til å suse.
Les også: Jatakk til en grønnere by