Myran var knappe to år gammel da krigen startet og «Blücher» ble senket like ved øya den 9. april 1940.
Trolig er hun den siste gjenlevende av dem som bodde på festningsanlegget i Drøbaksundet i Oslofjorden den gangen. Sist helg var hun tilbake på Oscarsborg, denne gangen for å forhåndsfeire 80-årsdagen som kommer i desember.
Okkupasjonen av Trondheim 9. april 1940 - minutt for minutt
Museet var naturlig nok svært interessert i gjesten som selv hadde vært til stede den skjebnesvangre dagen. Det er svært sjelden de har slike tidsvitner på besøk.
Men om hun husket noe? Nei, det var lite. Hun var bare to år og tre måneder den gangen. Men det var noe med en trebenk, en fjøslampe – og sukkerbiter, mintes hun. Omviseren forsto hvor det måtte være og tok henne tilbake til et av tilfluktsrommene i kjelleren. Der var alt intakt.
– Etter krigen har jeg vært to-tre ganger på festningen, men aldri i akkurat det rommet. Jeg fikk en overraskende sterk reaksjon, og jeg begynte jeg å grine. Det var sterkt, jeg kjente på kroppen at jeg hadde vært i det rommet før. Sukkerbitene var den eneste maten vi hadde tilgjengelig.
Kongen redder Norges ære under krigen
Hvor virkelig er Kongens nei?
Bombet hus, fjorden full av lik
Familien på fem bodde på Oscarsborg fordi faren Olav Haugerud var ansatt i Kystartilleriet i Forsvaret på Oscarsborg festning. Natt til 9. april 1940 kom tyske krigsfartøyer inn i Oslofjorden. Rundt klokken 04.00 samme natt ble hun sendt ned i et tilfluktsrom sammen med faren, mor Irene og brødrene Øyvind og Kjell. «Blücher» ble senket av norske styrker, men tyskerne svarte med å bombardere festningen fra luften.
Hun har blitt gjenfortalt at det var et forferdelig leven. Gjennom morgentimene og dagen satt de i kjellerrommet og holdt seg for ørene. En gruppe nyankomne rekrutter, unge menn i 19-20-årsalderen, hadde også søkt ned i kjelleren. Det var gråt og skrik, de lengtet bare hjem. Huset til familien Haugerud, som lå på Søndre Kaholmen, brant ned. De mistet alt de eide, foruten en vase som de hadde fått i bryllupsgave. Den ble funnet noen dager etterpå.
– Vi fikk komme ut igjen på kvelden den 9. april, da bombingen var over. Det var et forferdelig syn som møtte foreldrene mine. Huset var en askehaug, og Drøbaksfjorden var full av lik, ødelagte uniformer og oljesøl. De som var om bord i «Blücher» frøs enten i hjel i vannet, eller brant opp, forteller hun.
Ifølge Wikipedia døde mellom 650 og 1000 tyskere da skipet ble senket.
–Det ble ikke snakket så mye om dette hjemme hos oss. Det var nok for traumatisk å ta opp.
Satte spor
Etter krigsutbruddet måtte faren velge mellom å gå inn i polititjenesten for tyskerne, eller å være i arbeidstjenesten. Han valgte det siste. Det siste krigsåret rømte han til Sverige. Etter krigen jobbet han blant i Forsvarsdepartementet i Oslo, men han døde tidlig, bare 56 år gammel, i 1952. Moren ble enke som 48-åring og levde til hun ble 89 år.
– Var foreldrene dine preget av minnene fra krigen?
– Faren min var en sindig mann. Det så ikke ut som at han gjorde seg så mye av det. Mor var nok mer plaget av nerver, men hun fikk en liten pensjon etter far fra Forsvaret. Det gjorde at hun slapp å dra rundt og vaske hos folk. Hun greide seg, forteller Myran.
Familien var nazister, han ble motstandsmann
Myran utdannet seg til helsesøster på begynnelsen av 60-tallet og fikk jobb i Rissa. Der fant hun også mannen i sitt liv, Andreas Myran. De siste årene har mannen, som i mange år var ligningssjef i kommunen, blitt rammet av demenssykdom.
Samlet 40 i helga
40 etterkommere av Irene og Olav Haugerud var samlet på Oscarsborg i helga. På programmet sto omvisning på festningen og festmiddag. Begge brødrene er døde, men både deres barn og barnebarn var til stede.
– Vi var i alderen fem til 80 år. De yngste fikk med seg en bit krigshistorie som kan være godt for dem å ha med seg fremover. Det ble en veldig flott opplevelse, og vi ble tatt utrolig godt imot av alle på Oscarsborg, sier Myran.
– Hvilke tanker gjør du deg om barn som opplever krigshandlinger ute i verden i dag?
– Det er stor forskjell på folk. Vi har det så trygt og godt i dette koselige hjørnet av verden, mens det er mange som lider andre steder. Nå ser vi på tv alt som skjer rundt om i verden, vi får det så nært innpå oss. En kan ikke ødelegge livet sitt med å ta inn alt, men en kan ha tanker om det, og gjøre det lille vi kan. Mennesker er mennesker, uansett hvor de bor. Det er ingen som vinner på en krig. At den innretningen ikke er utrangert i dagens samfunn er egentlig merkelig. Men sånn er det dessverre ikke.