Var det riktig, som man kunne få inntrykk av, at det skulle tas fra de fattige og gis til de rike? «Vi skal ta Norge i en annen retning», sa Siv Jensen. Fjerning av formuesskatten skulle få fart på verdiskapningen i Norge. Det er det tydeligvis delte meninger om, også blant økonomer. Men var det alvorlig ment at det skulle kuttes i ytelser til uføre, enslige forsørgere og arbeidsledige? Får velgerne rett og slett noe annet enn det de trodde de stemte for, slik en av landets mest kjente sosiologer Ottar Hellevik antydet i en kronikk i Aftenposten nylig?

Budsjettforslaget har gitt opphav til diskusjoner om hvordan verdimessige og politiske holdninger blant norske velgere endrer seg over tid. Er det fortsatt oppslutning om fellesskapsverdier og likhetsidealer, det mange av oss oppfatter som forutsetninger for velferdsstaten, eller var valgresultatet høsten 2013 uttrykk for at flertallet av velgerne ønsket en annen kurs?

Ottar Hellevik viste til lange tidsserier i slike holdningsundersøkelser, og kunne overraskende nok melde at oppslutningen om fellesskapsverdier faktisk har vært økende siden årtusenskiftet, mer presist et skifte siden 2001, målt ved at ønsker om skattelettelser prioriteres i lavere grad, og at tiltroen til offentlig virksomhet er økende. Når skattelette og privatisering tydeligvis ikke var saker med appell til velgere i 2013, mente Ottar Hellevik at det gjorde seg gjeldende en tro på at Høyre ville være, sitat: «… enda dyktigere enn den sittende rødgrønne regjering til å føre samfunnet videre i samme retning som før, mot en stadig sterkere velferdsstat.»

Men nå er det altså andre slags argumenter som løftes fram: «Det skal lønne seg å arbeide», som det heter når regjeringen forsterker den såkalte «arbeidslinja», som først fikk gjennomslag i norsk politisk språkbruk på 1990-tallet. Noen sa allerede den gang at et slikt slagord er som å slå inn åpne dører. Har vi egentlig hørt noen argumentere for det motsatte, for «trygdelinja»? Neppe.

Bak dette slagordet om «arbeidslinja» ligger det et gradvis skifte i synet på velferdsytelser, en forsterket antakelse om at mange av trygdemottakerne egentlig kan arbeide. At de ikke er motiverte nok, kanskje litt late, og at de «velger uføretrygd». Denne tankegangen er langt på vei inspirert av økonomisk teori om mennesker som rasjonelle markedsaktører som først og fremst vurderer fordeler og ulemper, især økonomiske, når de tar sine «valg» om trygd eller arbeid. I slike modeller får helse og andre verdier og normer mindre plass. Når man ber folk «ta seg sammen», legges det mindre vekt på om de egentlig har noe å ta seg sammen med.

I stedet blir det avgjørende å sikre at gapet mellom trygdeytelser og lønn hele tiden er stort nok til at folk «stimuleres til å arbeide». Med økende lønnsforskjeller og et arbeidsmarked som preges av sviktende fagorganisering og svakere regulering synker den laveste delen av lønnsgulvet. Når velferdsytelser hele tiden skal reguleres ned for beholde gapet, skaper vi gradvis økende fattigdom blant mottakere av velferdsytelser. Ikke minst rammer dette enslige forsørgere og familier med barn.

Blant dem finner vi også mange av Fremskrittspartiets velgere, kanskje også noen av Høyres, som nå undrer seg på hva de får igjen for sin stemme. Svaret kan vise seg å bli mere veldedighet, flere behovsprøvde ytelser for «de virkelig trengende». Men da må de først dokumentere sitt behov, utsette seg for det som i England kom til å hete «more tests of the poor», da Margaret Thatcher først fikk gjennomslag for tilsvarende reformer der. Stadig oftere hører jeg nå argumenter for gradert betaling i barnehager, behovsprøvd barnetrygd, behovsprøvd barnetillegg for uføre, etc., denne stemplingen av fattige som de nordiske velferdsstatene en gang prøvde å bekjempe med såkalte universelle ytelser.

Det brenner et blått lys for velferdsstaten. Fra velferd til veldedighet – igjen?