En glitrende hvit papirflate minner meg om påskeværet og jeg ser min mor spise Freia melkesjokolade i solveggen fordi hun ble så trøtt av all skigåingen. Og stalinorgelet dundrer inn i rommet mitt, general Paulus overgir seg, de tyske soldatene ligger stivfrosne mens Hitler spaserer sammen med Speer på Berchtesgaden – alt fordi ambulansehelikoptre flyr over huset. Underbevisstheten arbeider ustoppelig og bare døden visker den ut.

Og allikevel, dette kan forstås, men hva med assosiasjoner som selv ikke Sherlock Holmes kan forklare – som er helt grunnløse, helt ulogiske – ja nesten latterlige. Som for eksempel dette. Jeg går oppover midtgangene i Nidarosdomen – alt er kjent for mine øyne og allikevel dukker følgende historie opp. En gang i mellomkrigstiden skulle Oslo bys kunstnerstipend deles ut og valget sto etter hvert mellom to kandidater, nemlig Olaf Bull og Arne Paasche Aasen. Og tro det eller ei, Arne Paasche Aasen fikk det. I konkurranse med Olaf Bull. Riktignok er «De nære ting» en slags folkevise, og riktignok vil jeg absolutt ikke være arrogant, men dog, Bull med sin «Metope» – sine vidunderlige vårdikt – sin storslagne kjærlighetspoesi – jeg synes nok Aasen nesten blir som fjære sjø i forhold til oseanets dyp. Så dette valg har forundret meg storligen – jeg tror nok partiboka har spilt en viss rolle. Men det er slett ikke meningen å harselere over Aasen. Meningen er å henvise til det faktum at i en konkurranse er ikke deltakerne det viktigste – det er juryen som er det viktigste.

Men, ok, hvorfor kommer denne assosiasjonen til meg der og da? Nidarosdomen er vel storslagen nok, jeg er slett ikke enig med Sartre i hans vurdering – «Trondhjem – liten by med en ubetydelig katedral,» det får være måte på fransk arroganse. Så altså, hvorfor dukker så dette paradoksale valg opp der og da? Nei, jeg skjønner det ikke. Kanskje kunne en eller annen film – eller litteraturanmelder trå til? Begge deler er vel i stor grad i nærheten av assosiasjonenes verden.

I alle fall, vi sitter på To Tårn. Min venn og jeg. Han er en eldre herre, jeg også, altså to eldre herrer og altså uten særlig stor ytringsfrihet. Ikke oldinger, det er for mye, men i hvert fall herrer – skjønt jeg tror kanskje mange ikke synes jeg bør benevnes som herre, men min venn som absolutt er en herre, sier: «Nei, byen er for liten.» «Sier du det?» sier jeg; «Hvorfor det?» «Jo,» sier han; «Den har det karakteristiske for alle småbyer. Den overvurderer det dårlige og undervurderer det gode – fordi alt det dårlig ligger på samme nivå eller lavere enn den vanlige oppfatning og godtas derfor. Mens det gode, ganske særlig det enestående, det strålende, avvises øyeblikkelig fordi man ikke fatter noe av det, det er forklaringen.»

Det synes jeg i grunnen høres ganske fornuftig ut, jeg er tilhenger av sunn fornuft, når jeg tenker på enkelte avgjørelser i kulturlivet, for eksempel forslaget om å selge Nasjonalgalleriet til private, blir jeg enda sterkere tilhenger. Men det var ikke derfor jeg assosierte Bull og Aasen – det skjedde helt uten grunn – plutselig – på vei opp altergangen i domen. Kunne det være at jeg mintes teologers svik og hykleri? Nei, det er for vanlig, de har for lengst fått sin plass i min bevissthet, jeg hadde nær sagt – dessverre. Nei, et eller annet sted i underbevisstheten løses gåtene. Der jeg vandrer opp kirkegulvet. Men en gang skal vi jo se klart – og ikke som i et speil, kanskje som komiteer og juryer også.