Å si at denne romanen ble utgitt under spesielle omstendigheter i hjemlandet vil ikke være å overdrive.
7. januar 2015 pryder en karikatur av Michel Houellebecq forsiden av magasinet Charlie Hebdo. Samme dag blir magasinets redaksjonslokaler målet for en rystende jihadistisk terrorhandling. Samme dag utgis også denne romanen, som beskriver et Frankrike styrt av muslimer. Den selger 120000 eksemplarer på noen dager.
Det er sjelden at politikk og kunst veves så tett sammen. Det er også sjelden man leser skjønnlitteratur der en så til de grader føler at noe står på spill.
Romanen foregår i 2022. Marine le Pens Front National blir det største partiet i første valgomgang, et fransk muslimsk parti leder av Mohammed Ben Abbey får 22 prosent stemmer og blir nest størst. I avgjørende valgomgang er dette de to alternativene velgerne får. Når sosialistpartiet til slutt velger å støtte muslimene, ender Mohammed Ben Abbey opp som president.
Etter en voldelig og kaotisk periode før og rett etter andre valgomgang, faller en ny type normalitet på plass. Skillet mellom stat og religion, som historisk har vært skarpt i Frankrike, forsvinner brått. Kvinner forsvinner fra offentlighet og gatebilde, og når de viser seg er det med slør. Offentlige støtteordninger og strukturer faller bort. Familien og religionen blir igjen de to helt sentrale enheter i samfunnet.
I den større sammenhengen styrer de nye makthaverne mot et utvidet Europa, og EU, med land fra alle kanter av Middelhavet, og der kristendommen ikke lenger er dominerende religion. Men muslimene søker samarbeid med katolikker i Frankrike. Det er ikke de kristne som er hovedfienden, men sekularismen, det materialistisk orienterte Vest-Europa.
På mikronivå er dette historien om litteraturprofessor François ved Sorbonne. Han lever godt på sin doktoravhandling om den dekadente 1800-tallsforfatteren Joris-Karl Huysemans. Han holder en forelesning i uka, og finner seg en ny studentkjæreste hvert semester. Han flyter glatt av gårde, inntil han ikke lenger kan unnslippe virkeligheten. Han mister jobben på universitet og må reorientere seg. Han oppsøker steder i landet med rester av det store franske i arkitektur, åndelighet, mat og drikke. Han søker svar gjennom religionen, går i kloster som sitt forbilde Huysemans, men finner ingen svar. Inspirert av mulighet til høy lønn, og flere svært unge koner, beslutter han å konvertere til islam.
François er som hentet ut av en Dag Solstad-roman, og har kolleger som kler ham. De er apolitiske og substansløse, inntil de blir satt på store nok prøver, og egentlig også da. Det er mye humor her, på Houllebecqs tilforlatelige, men treffsikkert drepende vis.
Mange har merket seg islamkritikken i Houllebecqs romaner. Men hans ambivalens er konsekvent, ingen unnslipper hans tilsynelatende skjødesløse satiriske blikk. De som slipper lettest fra det er Huysemans og hans liberale og spirituelt orienterte samtidige. Den institusjonen som får hardest medfart er Frankrikes største stolthet, og historisk sett mest betydningsfulle institusjon; den franske republikken med de grunnleggende borgerrettighetene. Republikken er død, en illusjon, når ingen holder dens verktøy i live.
Folk lever i komfort, men uten livsinnhold, og i islam finner de det. Den muslimske maktovertakelsen i 2022 minner ikke så lite om omstendighetene rundt nazistenes maktovertakelse i nabolandet Tyskland rundt 90 år tidligere.
En kan alltids sette spørsmåls-tegn ved realismen i Houllebecqs beskrivelser av Frankrike noen år fra nå. Men at han setter søkelyset på høyst reelle, og ganske ubehagelige trekk ved samfunnsutviklingen, merkes godt under lesing.
Dette er prosa som dirrer.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
