Elyud Dawit, ble seks år gammel. Han druknet på flukt over Middelhavet. Hans onkel på Hitra dro til Hellas og fikk fraktet kisten tilbake til Eritrea. Saken Adresseavisen publiserte sist helg ble ukens mest leste hos oss. Men hvor kom Elyud fra? Det vet landrådgiver Grethe Neufeld fra Landinfo.

Eritrea er jo ikke i krig. Hva er det de rømmer fra?

– Det er mange årsaker til at de forlater hjemlandet. Økonomien er regelrett elendig. Myndighetene viser til det er en «no war – no peace» situasjon etter grensekrigen med Etiopia i 1998–2000. I dag har alle mellom 18 og 40 år plikt til 18 måneder nasjonaltjeneste, i prinsippet, men i praksis er trolig den øvre aldersgrensen høyere, og tjenesten varer utover de 18 månedene. Myndighetene har imidlertid uttalt at tjenestetiden med virkning fra høsten 2014 skal reduseres.

Hvorfor er nasjonaltjenesten uattraktiv?

– Den er dårlig lønnet. De tjener bare noen hundre norske kroner i måneden. Relativt til prisnivået er dette lite. De vet ikke når tjenesten tar slutt og når de kan begynne på sine ordinære liv, finne en jobb som er bedre betalt og begynne livene sine. Vi vet lite om forholdene de har under tjeneste.

Hvem flykter?

– Inntrykket mitt er at det er unge mennesker i tjenestepliktig alder og at majoriteten er menn. 3–5000 flykter derfra i måneden. Vi snakker om titusener av mennesker som har reist fra et land med omkring 3 millioner innbyggere.

Hvorfor vet vi så lite om Eritrea?

– Myndighetene holder kortene tett til brystet. Amnesty og Human Rights Watch kommer seg ikke inn, og det gjør heller ikke forskere eller kjennere som har vært kritiske. Det er lite synlig nærvær av politi og soldater, men det foregår nok en overvåkning av befolkningen.

Du har nylig vært der?

– I januar. Vi hadde med oss en representant fra eritreisk UD overalt da vi besøkte byene Keren og Adi Khey. På en måte en døråpner, men samtidig kan en spekulere i hvorfor folk legger bånd på seg. Det legger en demper på viljen og lysten til å snakke. Enda vi ikke diskuterte kontroversielle temaer. Vi snakket for eksempel om kvinnelig kjønnslemlestelse ...

Det var altså ikke kontroversielt? Hvordan kommer undertrykkelsen av eget folk til uttrykk?

– Det er en ettpartistat hvor regjeringspartiet er det eneste lovlige. Det er ingen frie valg og grunnloven har ikke trådt i kraft. Den politiske undertrykkelsen er sterk. Det klare eksempelet er i 2001 da en gruppe journalister og politikere ble fengslet. Det internasjonale samfunn har ikke tilgang på fengselsstedene. Amnesty har uttalt at det er titusener av politiske fanger i landet.

Eritreas pressefrihet kan sammenlignes med Nordkoreas. Er det farlig å være journalist der?

– Det er ingen fri presse. Kun regjeringens talerør og journalister i eksil. Det er et autoritært regime. Det er ingen annen måte å karakterisere det på. Men nylig ble seks journalister løslatt og BBC har nylig vært der med et filmteam. De hadde for øvrig med seg samme mann fra eritreisk UD som vi hadde ...

FrP roper høyt om å «hjelpe flyktninger i nærområdet der de bor». Går det an i Eritrea?

– Jeg kan ikke gå inn i en politisk diskusjon eller mene noe om det. Men det er viktig for Eritrea og eritreere at det skjer endringer på det politiske og økonomiske planet.

Hvordan ville fremtiden til Elyud trolig blitt dersom han hadde blitt hjemme?

– Det er vanskelig å si. I hovedstaden er det bedre muligheter, landsbygda er langt mer sammensatt. Myndighetene satser på skolegang og på skolene er det to skift for å få til det. Men det stopper. For eksempel er det ikke mulig å ta en master. Det er også slik at etter nasjonaltjeneste møter man hverdagen i et arbeidsmarked som ikke fungerer og hvor mange sliter økonomisk. Eritrea er et av verdens fattigste land.

Eritreerne er den største gruppen flyktninger kommet til Norge siste tiden. Hvorfor?

– Hittil i år har det kommet 296 ifølge UDI sine tall. I fjor kom det 2882. Norge har godt omdømme i store deler av verden. Det bor mange her fra før og flere har familie og kjente her.

Er det fremtidshåp?

–Strengt tatt er det umulig å spå. Jeg håper for befolkningens del at det skjer endring. I senere tid har myndighetene kommet det internasjonale samfunnet noe mer i møte. De sier også at de trenger assistanse, så må Norge og andre land vurdere hvordan og på hvilke vilkår en skal gi det.

Norunn Bergesen975 41 234norunn.bergesen@adresseavisen.no