Mye hel- og halvfabrikert mat har etiketter for både ingrediensliste og næringsinnhold, men det er ikke alltid det gjør ting lettere for forbrukeren.
- Det beste er å lage mest mulig selv av ordentlige råvarer, sier ernæringsfysiolog og høgskolelektor Merete Askim ved HiST.
Hun erkjenner at dette kan være vanskelig i dagens samfunn.
Her får du derfor en guide til merkingsjungelen:
1. Ingredienslisten
Ingrediensene skal føres opp i fallende rekkefølge. Det vil si at hvis sukker står tidlig på lista, så inneholder produktet mye av dette.
Det er ikke påbudt å føre opp akkurat hvor mye av ingrediensen som er i matvaren.
Hvis ingrediensen er avgjørende for kvaliteten på produktet, vil den stå oppført med en prosentandel av det totale innholdet, for eksempel bær i syltetøy.
2. Tilsetningsstoffer
Tilsetningsstoffene er ramset opp i ingredienslista. Disse skal føres opp med e-nummer eller med sitt fulle navn. Det er et krav at produsenten skriver hvilken funksjon stoffet har, som for eksempel konserveringsmiddel eller stabilisator.
- Årsaken til at produktene inneholder så mye rart er at forbrukeren forventer det. Vi vil for eksempel ha holdbarhet på produktene og vi vil at majonesen ikke skal skille seg, sier Askim.
Hun påpeker at disse stoffene ikke er farlige og at mange av dem finnes naturlig i andre produkter, blant annet benzosyre (E210) i tyttebær og betakaroten (E 160a) i gulrot.
Alle tilsetningsstoffer som brukes i Norge må godkjennes av Mattilsynet.
3. Næringsinnholdet
Å føre opp en næringsdeklarasjon er i utgangspunktet frivillig. Ifølge Forbrukerrådet må produsenter som setter fram en «ernæringsmessig påstand som gjelder innholdet i produktet», for eksempel i merking og reklame, ha en slik liste. Her står det blant annet en oversikt over energi, proteiner, karbohydrater og fett.
- Produktene som produsentene selv mener er sunne, vil også ofte ha en slik merking, sier Askim.
Energien du får av matvaren føres opp i både kcal og kj.
- Dette er bare to måleenheter for det samme. Mange mener vi bør skifte til kilojoule, men kilokalorier er blitt en kjent måleenhet for forbrukerne, sier ernæringsfysiologen.
Innholdet av vitaminer står også her, hvis det er nok av dem.
4. Vanskelige ord
Mange produkter inneholder vegetabilsk olje. Dette er et samlebegrep for flere forskjellige typer olje som rapsolje, palmeolje eller olivenolje. Ifølge Askim velger produsentene vanligvis den billigste og minst eksklusive oljen; det vil si palmeolje. Soyaolje kan ikke komme under denne samlebetegnelsen, på grunn av allergihensyn.
Natrium er at av stoffene i salt. For høyt inntak kan føre til høyt blodtrykk. I oversikten over næringsinnholdet står det ofte natrium. Du kan regne ut saltinnholdet ved å gange natriummengden med 2,5. Ifølge matmyndighetene i Storbritannia er 1,25 g salt/0.5 g natrium eller mer pr 100 g, mye salt. 0,25 g salt/ 0,1 g natrium eller mindre per 100 g, er lite salt.
Noen produkter er merket med innholdet av mettet fett. Dette er det usunne fettet. Melk, smør og meieriprodukter, kjøtt og kjøttprodukter og margarin er de viktigste kildene. Mettet fett bør vi spise mindre av, mens vi bør spise mer av umettet fett for eksempel fra fisk.
5. Sammenligning
For å finne det sunneste produktet bør du sammenligne alternativene, det gjør du veldig enkelt ved å gå inn på nettstedet matportalen.no.
Her kan du enkelt sammenligne næringsinnholdet i ulike typer matvarer, uten å være nødt til å studere alle pakningene nøye i butikken.
