Det kan være vanskelig å henge med i svingene. Det kan det. Virkelig. Hvem skal man tro på, liksom. Kostholdsrådene er mange. Og forvirrende. Man skal ikke spise raske karbohydrater. Man skal ikke spise karbohydrater i det hele tatt. Hiv innpå med proteiner. Man skal spise som de gjorde i steinalderen. Og hva du enn gjør, unngå for all del hvitt, raffinert sukker.

Ja, vi har helseproblemer i vesten. Ja, det er mennesker som er overvektige, som spiser usunt, og ja, det er mennesker som faktisk er matintolerante. Men kan det ikke også være slik at for noen brukes matintoleranse som en forklaringsmodell på andre problemer, og enkelte tror de er matintolerante – men er det slett ikke? Det kommer an på hvem man spør. Et eksempel her kan for eksempel være VG-journalisten Marie Moen Kingsrød, som følte seg frisk som en – det passer seg å si det i denne sammenhengen – fisk. Hun tok en matintoleransetest, og fikk vite at hun burde kutte intet mindre enn 45 matvarer.

Nå ja. De selvoppnevnte kostholdsprofetene er mange og de kommer i forskjellige utgaver. Noen kommer som leger. Og det er klart, leger vet mer om hvordan kroppen fungerer enn de fleste av oss andre. Men at én enkelt lege, etter noen års medisinstudier og yrkeserfaring, skulle sitte med fasitsvaret på hva vi vanlige, normale mennesker tåler, vel, den kjøper i hvert fall ikke jeg. Det er jo en hel del penger i denne bransjen, og da kan man ikke komme med gårsdagens råd, selv om de faktisk fungerer. Derfor – nye dietter, nye bøker, nye avisspalter, nye blogger. Og mediene hiver seg ganske ofte ukritisk på nye trender.

En som sto meg nær saltet hvert måltid som det skulle være det siste, og drakk Fanta Exotic som det skulle være det reneste kildevann. Samtidig var han aktiv som få, spiste selvsagt også mye sunn mat og var sprek til det siste. Han ble 90 år. Kanskje ville han blitt 92 hvis han hadde redusert salt- og sukkerinntaket. Kanskje ikke. Han landet laksen, skjøt elgen og visste hvor ueren sto. Det tror jeg han ville gjort, selv med et sukkerspinn eller to i magen.

Mat er drivstoffet vårt. For at vi skal kunne yte, både psykisk og fysisk, er det svært viktig hva vi putter i oss. Men mat er også hygge. Finnes det noe bedre enn et stykke Georginekake, noen kopper kaffe og hyggelig sosialt samvær på Bristol Konditori en lørdag formiddag?

Livet er komplekst. Helse er viktig. Mat er en del av dette, men ikke det eneste. Vi lever i en tid med et, skal vi si – sånn uten å overdrive – relativt høyt fokus på kosthold, ernæring og fysisk fostring. Alt henger sammen med alt. Flere har snakket om at fotballspillere som Steffen Iversen og John Carew skuslet bort de formidable talentene sine fordi de ikke var bevisste nok på kosthold, søvn og restitusjon. Hvor gode kunne de ikke ha vært. Tja. Hvis de skulle levd som Ole Einar Bjørndalen hadde det muligens lagt en aldri så liten demper på kreativitet og livslyst generelt, og hvis gleden hadde blitt borte, hadde de egentlig blitt så mye bedre? Jeg er litt usikker på om Steffen hadde puttet flere enn to mål mot Valencia underlagt et slikt regime. Jeg er det, altså. Steinalderdietter, lavkarbo, en tilværelse uten sukker, jeg vet sannelig ikke. En diett fra en tid der tennene datt ut før man var 20 år, og hvor gjennomsnittlig levealder var rundt 30 år er i mine øyne ikke særlig mye å trakte etter.

LES KOMMENTAREN: Det store treningsparadokset (PLUSS)

Alt kan overdrives. Også fokuset på et sunt kosthold. Velmente råd kan tippe over i fanatisme, det som burde vært matglede blir mattyranni. Unge mennesker får dårlig samvittighet hvis de spiser en sjokoladeplate. Det er det helhetlige kostholdet som må stå i fokus. Folk må ikke få dårlig samvittighet fordi de spiser sushi (ris, ikke bra), hveteboller (gluten, sukker, trøste og bære).

Nei, kos deg, du. Og skulle du være så heldig å ha en bestemor som baker fyrstekake, takk aldri nei til et stykke. Aldri. Til det er livet for kort.