Denne uken ble det kjent at den første norske hjelpearbeideren har blitt smittet av ebola.
– Jeg håper det går bra med hun som er smittet. Hun er i gode hender, sier Bjørn Fougne, sykepleier ved St.Olavs Hospital.
For få uker siden kom han selv tilbake fra Sierra Leone. Der jobbet han for Røde Kors, og hjalp til med å bygge sykehus for ebola-pasienter. Han var der i fire uker og er sterkt preget av opplevelsen.
– Det var mye tyngre å jobbe med disse pasientene enn jeg trodde det skulle være, sier Fougne.
– Det er fantastisk å få lov til å hjelpe. Selv om det er mye håpløst rundt sykdommen, så føler du at du hjelper de som trenger det. Du føler at du gjør en forskjell. Ikke bare for pasientene, men også de lokale hjelpearbeiderne, som er utslitt og traumatisert.
Døde alene
Det er spesielt én episode som satte seg hos sykepleieren fra tiden i Vest-Afrika.
– Da vi gikk én av de daglige rundene våre, lå det en gutt på fem eller seks år under et teppe i en av sengene. Han hadde dødd helt alene. Det var utrolig trist, og langt unna den sykepleien vi driver med her i landet. Vi kan kun tilby det absolutt nødvendigste, sier Fougne tydelig preget.
Til tross for de tøffe møtene med sykdom og død, roser sykepleieren hjelpearbeiderne i landene.
– Vi fikk opplæring av de beste ved et av sykehusene til Leger Uten Grenser. Det var fantastisk å se hvor veldrevet og skikkelig arbeidet de gjorde, sier han.
Sorg og frykt
Ane Bjøru Fjeldsæter er psykolog i Trondheim. Hun var i Sierra Leone og Liberia fra juni til august med Leger Uten Grenser. Da jobbet hun med traumebehandling, og hun sier sorgen i de ebola-rammede områdene er spesiell.
– Sorgen er blandet med en stor frykt for hvem som er den neste. De klarer ikke å ta ordentlig innover seg at de har mistet noen fordi frykten tar over, forklarer Fjeldsæter.
Psykologen mener tiden hun tilbrakte i Vest-Afrika besto av sterke og tøffe menneskemøter, men at den også var meningsfull og givende.
– Jeg har ikke angret et øyeblikk på at jeg dro. Det var fantastisk å kunne bidra. Befolkningen i disse landene har et stort behov for at vi bryr oss om dem. Det er mange familier som rammes, og vi må stå sammen med dem i denne vanskelige tiden, sier hun klart.
Ville gjort det igjen
Begge trønderne sier de var godt forberedt på det som ventet dem i Vest-Afrika. De hadde fått god briefing før de dro, der situasjonen i landene ble nøye forklart. De fikk også mulighet til å prate om og lufte alle inntrykkene de satt med, da de kom hjem igjen.
Begge sier også at de er klare for å reise til de ebola-rammede landene igjen. Fougne ønsker å dra ned igjen allerede etter nyttår, om det fortsatt er nødvendig. Planene til Fjeldsæter er derimot litt mer uklare.
– Jeg sitter på kunnskap som trengs for å kunne hjelpe til. Vi må gjøre det vi kan for å hjelpe menneskene som er i nød. Jeg skal også kanskje skrive en bok om temaet, så jeg kunne tenke meg å dra ned og følge opp de familiene som jeg traff mens jeg jobbet i landene, sier hun.
