I sin nye bok Min skyld? En fars historie som lanseres torsdag, forteller faren Jens Breivik, om sitt liv med sønnen som 22. juli 2011 drepte 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya.
«Jeg forsto ingenting. Det var bare én Anders Behring Breivik i Norge, og han var min sønn». «Jeg skjønte det ikke. Overhodet ingen ting skjønte jeg», skriver faren i boken om da han morgenen 23. juli 2011 for første gang fikk se navnet til sønnen i nettavisene og skjønte at han var pågrepet for terrorangrepet.
Det er Aftenposten.no som har fått tilgang på boka.
«Kunne jeg forhindret terroren?»
«Det var som om jeg fikk blackout, det stormet inn i hodet på meg.» «Jeg blir forbannet over at han kunne gjøre det. Jeg blir fortvilet. Og tynget av sorg når jeg tenker på alle de menneskene, alle disse forferdelige tapene som de har lidd», skriver han.
Han beskriver at han er like sjokkert i dag som han var 23. juli 2011. Og like fortvilet.
«Jeg vil alltid være terroristens far. Det må jeg leve med. Andres tap er større».
«Jeg hadde mange søvnløse netter hvor jeg lå og grublet. Anders er min sønn. Kunne jeg ha fått ham på andre tanker hvis jeg hadde hatt bedre eller mer kontakt med ham? Kunne jeg ha forhindret terroren?», spør faren seg.
«Jeg var en taper. Anders var en taper»
I boken omtaler han seg selv og sønnen som tapere allerede da faren tapte barnefordelingssaken om omsorrgsretten til Behring Breivik i 1983.
«Slik jeg ser det, var det to tapere i denne saken. Jeg var en taper. Anders var en taper.», skriver Jens Breivik.
Han sier det kom som et «sjokk» da han i august 1983 fikk et brev fra barnevernet om forholdene i familien han tidligere var den del av.
I brevet ble det blant annet beskrevet et opphold tidligere samme år på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri.
«Det var helt nytt for meg. Kunne ikke tro det som sto». «Jeg reagerte med vantro. Det kom fullstendig som et sjokk på meg».
Han sier han hadde regnet med at hans tidligere kone hadde tatt kontakt dersom hun hadde problemer.
«Dette finner jeg meg ikke i, sa jeg til Tove (Anders Behring Breiviks stemor, red.anm), dette må jeg gjøre noe med. Jeg må prøve å få ansvaret for sønnen min», skriver han i boken.
«Reaksjonært system»
I august 1983 skrev han brev til sin tidligere kone Wenche Behring Breivik der han krevde foreldreretten for sønnen.
«Jeg mente at det beste for Anders var om jeg kunne få ham med meg til Paris med det samme. Jeg mente det måtte være innlysende for alle som hadde lest brevet fra psykologen at dette var den eneste løsningen», skriver han.
Han omtaler rettsaken i oktober 1983 som bitter og sier at han trodde det var snakk om formaliteter for å få omsorgsretten, men at han «undervurderte et gammeldags, nesten reaksjonært rettssystem».
Om rettsmøtet som varte i noen timer, skriver han:
«Jeg fikk det bestemte inntrykk at jeg bare kunne glemme å vinne saken».
Han fikk ikke omsorgsretten 21. oktober 1983 inngikk han et forlik. Terroristens nå avdøde mor beholdt omsorgsretten for sønnen.
«Min mening er at saken endte urettferdig» «Slik jeg ser det, var det to tapere i denne saken. Jeg var en taper. Anders var en taper.»
«Ikke nok tilstede»
«Jeg fikk ikke omsorgsrett for Anders. Og jeg var ikke nok til stede for ham. Kanskje var jeg for opptatt av jobben. Og kanskje ble det for mye av et omflakkende liv til at vi kunne få et normalt liv til at vi kunne få et normalt far-sønn-forhold», skriver faren.
«Jeg var ikke flink nok til å ta signalene senere når det så ut som han hadde problemer eller når det så ut som det var noe som plaget ham. Det var noe som manglet i livet hans. Jeg er full av anger over at jeg ikke fikk gjort mer for Anders. Skoleferier og helger var ikke nok. Han vokste opp md en fraværende far. Han hadde bare moren å forholde seg til.»
Om bruddet med sønnen
Han skriver at forbindelsen mellom far og sønn tok slutt da han var 16 år, i 1995:
«Da fjernet han seg liksom fra meg». «Jeg kunne ha gjort mer, det innser jeg. Jeg er jo tross alt faren, den voksne part, og det burde ikke være opp til en sønn å ta kontakt. Jeg kunne ha vært mer spørrende. Jeg aksepterte for lettvint at han gikk sine egne veier», sier faren.
I 2006 skriver han at sønnen tok kontakt for første gang på nesten ti år. Det var en kort samtale, ifølge faren.
«Jeg satt igjen med et inntrykk av at han var en fornøyd person som hadde funnet en tilfredsstillende plass i samfunnet».
Da han hørte fra sønnen igjen, var det i form av et brev fra fengselet.
Vil ikke kommentere
Tord Jordet, Behring Breiviks advokat og tidligere forsvarer, sier han ikke ønsker å kommentere bokens innhold eller tilblivelse før den foreligger.
Han viser til at Behring Breivik ikke er blitt orientert om innholdet i boken og heller ikke har vært involvert i bokprosessen på noen måte.
