Som byene Sodoma og Gomorra kan bekrefte, har Herren, Allhærs Gud, tilstrekkelig med reaksjonsmidler når han blir krenket. Han trenger simpelthen ikke Senterpartiet.
Blasfemiparagrafen skal ut av det norske lovverket etter å ha sovet så lenge at rekorden til Tornerose er truet. Det er lenge siden påtalemakten ble mobilisert fordi noen kalte kristendommen en landeplage. Langsomt har også Stortinget innsett at religionskritikk er en sentral del av den meningsbryting som driver tanken framover. Fremskrittspartiet stemte riktignok mot forslaget om å fjerne blasfemiparagrafen så sent som i 2004, men partiet skjønte tegningen da noen truet med å bruke paragrafen mot redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet. «Situasjonen har forandret seg siden 2004», sa Siv Jensen og Carl I. Hagen i 2006, og fremmet et eget forslag om å fjerne blasfemibestemmelsen. De la ikke skjul på at det eneste som hadde forandret seg, var at noen ville bruke loven til å beskytte Profeten mot ufine karikaturer.
Helt til desember i fjor så det ut til at dette bare kunne gå én vei: Ytringsfrihetskommisjonen ville få gjennomslag for sitt forslag om å fjerne den bestemmelsen som ikke har vært brukt siden Arnulf Øverland i 1933 ble frifunnet for blasfemi. Men så åpnet Senterpartiet bakdøra, og tvang regjeringen til å flytte religionsbeskyttelsen inn i Straffelovens paragraf 135a, den såkalte rasismeparagrafen. Den skal få et tillegg som forbyr «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn». SV kan umulig være tilhengere av et slikt forslag, Arbeiderpartiet er det ikke. Det må være litt av en kreditt Liv Signe Navarsete har opparbeidet seg i regjeringen, som har fått justisminister Knut Storberget til å fremme et forslag som han, i følge Aftenposten, er «dundrende uenig» i.
Hele denne uken har journalister forsøkt å få statssekretærer og statsråder til å gi ett eneste eksempel på hva et «kvalifisert angrep» er. Men regjeringen kan ikke – eller vil ikke – si noe konkret om hva den vil forby. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa forsikret NRK om at Muhammed-tegningene ikke ville blitt rammet av en slik lov. Noen av de 12 tegningene var jo utvilsomt kvalifiserte angrep på Profeten, men Senterpartiet legger listen høyere. Riktig hvor mye høyere den skal ligge, er det opp til domstolene å avgjøre, sier Kleppa.
For landets redaktører er en slik lov et dinglende damoklessverd. Sannsynligheten er stor for at loven først og fremst vil bli brukt mot krenkende ytringer fremsatt i et massemedium. Men redaktøren av dette mediet kan ikke vite om ytringen er straffbar før retten har dømt. Den engstelige og konfliktsky redaktør vil derfor trekke grensen nesten helt inn i Indremisjonen, mens den mer frimodige vil tillate Muhammed med bombe i turbanen og håpe at domstolen er i liberalt lune.
Norske dommere er kanskje ennå i stand til å tolke grensene for «kvalifiserte angrep» på de jesustroende, men de er sørgelig lite kompetente til å avgjøre om muslimenes eller hinduenes raseri er et uttrykk for reell religiøs krenkelse eller et utbrudd som har sin rot i andre overgrep mot dem som minoritetsgrupper. Og må det være norske statsborgeres livssyn som blir krenket, eller er det nok at noen i Syria føler seg skjendet av en tegning på en norsk nettavis? Selv lederen av Kirkerådet, Nils-Tore Andersen, advarer mot at Norge åpner for en utvikling som kan få internasjonale konsekvenser. Det finnes nok av mullaher som ønsker seg en slik modifikasjon av den europeiske menneskerettighetskonvensjonens paragraf 10 eller FNs menneskerettighetserklærings artikkel 19.
–Vår Herre trenger ikke beskyttelse etter norsk lov, sier Rolf Reikvam i regjeringspartiet SV til Aftenposten. Man skal aldri undervurdere Senterpartiets ambisjoner, men det er noe himmelropende pretensiøst bak tanken om å ville beskytte Gud, Allah eller Jehova ved hjelp av en bisetning i den norske straffeloven. Loven er nok helst tenkt brukt som et vern av de troende. Spørsmålet er da hvilke troende som skal nyte godt av dette unntaket fra ytringsfrihetens generelle prinsipp. Muslimene er ingen entydig gruppe, noe denne ukens norske utgivelse av Tariq Ramadans bok om islam i Europa dokumenterer. De kristne, selv de norske kristne, er mangfoldige som snøfnugg. Jesu tilhengere i Norge spenner fra generalsekretær Karl Johan Hallaråker som tror at Gud ennå driver landoppmåling i Judea og Samaria til sokneprest Einar Gelius, som synes det er ufint å bruke Guds navn i en kirkebegravelse. Gelius tåler det meste, bortsett fra anonymitet. Han trenger ikke en slik lov. Skal den derfor bare gjelde for hallaråkerne?
Som retorisk øvelse var NRKs intervju med Magnhild Meltveit Kleppa sist torsdag en doktorgrad verdig. Hun lot seg ikke forvirre av et spørsmål om hvorfor vi trenger en ny blasfemiparagraf når den gamle har sovet i 75 år. Ifølge Kleppa er det fordi paragrafen har sovet, at den har virket. Vi har styrt unna gudsbespottelse for ikke å vekke paragrafen. Man kunne vært fristet til å snakke om hellig enfold, om det ikke var av frykt for at det i så fall ville blitt oppfattet som et kvalifisert angrep på det hellige.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
