- Jeg hadde sett livredning på TV, og plutselig husket jeg alt. Også at de første minuttene er de viktigste, forteller Jørgen Bekken Lukerstuen til Aftenposten.no.

Siste søndag i august var guttene i Lørenskoghallen og øvde på back flip. Da de var ferdige og løp fra hallen oppdaget Trym Buer at han hadde glemt basketballen sin, og han dro tilbake for å hente den.

- Da han kom ut klagde han over at han var svimmel. Plutselig falt han sammen. Vi trodde at han tullet, forteller en annen av kameratene som var til stede, Lamine Bah. Trym selv husker at han ble svimmel og andpusten.

- Og plutselig så jeg et skarpt lys, og så pep det i ørene. Mer husker jeg ikke, sier Trym.

Guttene ble først intervjuet av Aftenposten Junior. Les saken: Snarrådige bestevenner reddet livet til Trym (12)

Bestevenner

Jørgen og Trym har vært bestevenner siden førsteklasse. Da Trym falt om, ble Jørgen redd og kløp Trym i skulderen der han lå på bakken, men Trym reagerte ikke. Så sjekket 12-åringen pulsen til kameraten, både på halsen og på håndleddet. Han fant ikke noe puls. Da forsto Jørgen at noe var veldig alvorlig. Han lirket opp mobiltelefonen som lå i lommen til Trym, og ba Lamine om å ringe 113.

- Pulsen var svak og Trym var blå på leppene, og så begynte jeg med jeg med hjertekompresjoner og munn-til-munn-metoden, sier Jørgen, og viser hvordan han trykket på brystet til kompisen. Mens Trym svevde mellom liv og død, organiserte guttene redningsarbeidet. De hadde allerede ringt 113, og to av de andre ringte hjem til mamma. I tillegg løp en av dem for å lete etter en voksen. Han sto vakt og fortalte ambulansepersonellet hvor vennen lå på bakken.

Sett livredning på TV

Hele tiden prøvde Jørgen å redde kameraten, med både munn til munn og trykk mot brystet. Trym harket, men var ikke ved bevissthet.

Alle kameratene forsto at det var veldig alvorlig.

- Etterpå ble vi først sinte, og så veldig redde og begynte vel å skjønne at Trym kunne dø, sier Hans Kristian Stenbekk

- Resten av dagen var vi sammen. Vi spiste lite, snakket mye, gråt og var veldig redde. Jeg sovnet ikke før klokken to på natten, sier Sander Nergaard Skog.

Guttegjengen fikk raskt besøke kameraten sin på Rikshospitalet, selv om Trym da lå i koma. De fikk snakke med sykepleierne og spesialistene.

Husker ikke noe

Trym selv husker ingenting av det som skjedde.

- Jeg våknet etter noen dager og var supertørr i halsen. Da ville jeg ha cola-slush! Etter noen dager satte legene inn en hjertestarter i brystet mitt. Det var vondt en stund, men nå kjenner jeg lite. Hjertestarteren hjelper hjertet mitt hvis det slutter å slå, forklarer Trym.

- Jeg er ikke redd, og kan leve akkurat som før. Jeg kjører back flips, og skal fortsatt spille landhockey. Jeg er veldig glad i vennene mine som reddet meg, sier han.

Jon Wedde Buer, faren til Trym, er imponert over kameratgjengen.

- De er ordentlig helter. De har reddet livet til sønnen vår. Prognosene hadde ikke vært like gode uten den.

Vinnerhistorie

Klinikkleder i akuttklinikken ved Oslo universitetssykehus, Øyvind Skraastad, er like imponert:

- Dette er en gjeng som gjør alt de skal. De både viser oss at det nytter å lære opp både barn og unge til livredning, og de gjør alt riktig.

Skraastad er selv med på luftambulanseutrykninger, og har jobbet med akuttmedisin i 25 år. Han har undret seg over hva som gjorde 12-åringene så samkjørte.

- Dette er en vinnerhistorie. En av guttene tar ledelsen, og han delegerer ut det som er nødvendig. Samtidig er de veldig dedikerte, det er kameraten sin de skal redde. Men de har nok også spesielle personligheter, sier Skraastad.