Hvis vi hadde vært interessert i slike ting kunne vi glatt slått

fast at The Mars Volta er verdens beste band. Dette er nemlig

rett og slett BLENDENDE bra spilt av alle musikerne, på alle

låtene - hele tiden. Låtskrivingen er overskridende. Konseptet

er kompromissløst gjennomført. Vokalisten synger så hårene reiser

seg på kroppen. Også har de skrevet årets vakreste låt (The

Widow).

Da blir helheten tålig bra, for å si det på trøndersk. «The

Widow» er A-listet på Petre og er forførende, men den er på ingen

måte representativ for platas innhold. Men den har sin helt

naturlige plass i helheten.

Det er et voldsomt spenn i plata som vanskelig lar seg fange av

ord, men her er et lite resymé: Bass-drevne riff i fikse

taktarter løser seg opp i lange ambient partier før bandet

uberørt skjerper greiene og presser frem 100% destillert melodiøs

rock. En trompet går amok, en Hammond B3 buldrer avgårde, mens en

frenetisk gitar i hver kanal penetrerer likeglad-filteret.

Snakkes!

Det er utmattende og nesten uoverkommelig å fordøye de 80

minuttene med ørekos/voldtekt. Og en annen ting; plata er dypt

asosial. Kun full konsentrasjon og selvpleiende egotripping gir

godt resultat. For å være med på disse notene må du slå av

bryteren og la Omar A Rodriguez-Lopez (musikk) og Cedric Bixler

Zavala (tekst) bestemme tempo og destinasjon. Frances The Mute er

satt sammen av fem satser som alle har fått navn etter en ukjents

foreldreløs' dagbok som det avdøde bandmedlemmet Jeremy Ward ble

besatt av. Vi ledes rundt i en angstridd verden der bitene i et

umulig puslespill ligger slengt utover. Er det noen vits i å

prøve å finne meningen? Vet ikke.

«No there's no light in the darkest of your furthest reaches. No

ther's no light, no there's no time. You ain't got nothing, your

life was just a lie.» Wuha! Fortsatt i villrede? Her er enn viss

pekepinn: Led Zeppelin + + King Crimson («Red») + Pink Floyd

(«Umma Gumma») + Ungdommelig overmot = Frances The Mute

Høydepunkt: «The Widow» og «Mirranda That Ghost Just Isn't Holy

Any More».

Anmeldt av STIAN WALLUM