Tre år har gått. Men tre år er ingenting, fastslår Rita Victoria Føreland.
Sorgen over Thomas er like stor hos mamma, pappa og lillesøster Christina (12). Savnet like intenst etter gutten, «med de knallblå øynene som boret seg inn i sjelen din», som Føreland minnes sønnen.
Hun har kjent det på kroppen i flere uker allerede at det nærmer seg årsdagen for terrorangrepene.
- Sorgen kommer kastet på meg gang på gang. Det kan være en sang på radioen, en lukt som minner om han, en dato. Det er de små tingene. Nå opp mot årsdagen kjenner jeg ekstra på det, forteller hun.
Førstereis
Besteforeldre, onkler, kusiner og tremenninger besøkte Utøya allerede den første høsten. Men verken mamma, pappa eller lillesøster har orket å dra. Føreland forteller at frykten for å knekke sammen har holdt henne tilbake. Hun har vekslet mellom å ville dra og å kjenne på at hun ikke orker. I år har hun bestemt seg for å prøve.
- Jeg kjenner at jeg må ut dit før AUF begynner å rive og bygge nytt der ute. Uansett hvor vondt og vanskelig det blir, så vil jeg oppleve stedet der han ble henrettet. Og jeg vil oppleve øya slik Thomas gjorde det den gangen, sier hun.
Helst ønsker Føreland og familien at Utøya skal fredes og at det ikke skal gjøres endringer der.
Føreland sier hun ikke er interessert i å delta i det offisielle programmet på øya når hun gjør sin første reise til sønnens drapssted tirsdag. Det hun ønsker er å få sitte for seg selv på stedet hvor Thomas ble funnet. Hun skal ha med seg et bilde av sønnen, legge ned blomster og tenne lys.
- Så får jeg ta det derfra. Knekker jeg sammen, så knekker jeg sammen. Jeg er forberedt på at det kommer til å bli kjempetøft, sier hun.
Husker skriket
Thomas ble drept ved pumpehuset, sammen med 13 andre ungdommer. Klokken 18.14 snakket han med bestemoren sin da samtalen ble plutselig brutt. Mest sannsynlig er det drapstidspunktet. I timene forut hadde han hatt flere samtaler med mamma, pappa og kjæresten Marita.
Føreland forteller hvordan hun fredagskvelden sto i timevis ute i regnet og så buss etter buss ankomme Sundvolden Hotel med forskremte og hylende ungdommer. Men alle var uten Thomas.
- Det er det tyngste døgnet i mitt liv. Best husker jeg det skriket som kom blant foreldrene som ventet på barna sine, da det midt på natta kom beskjed om at 80 stykker var drept der ute, forteller hun stille.
Tallene ble senere nedjustert til 69 drepte. Det store flertallet var ungdommer.
Skulle vært russ
Thomas vokste opp på Romsås i Groruddalen i Oslo. Han var en ivrig speider, og på gravstøtten henger speiderskjerfet hans sammen med en bamse fra lillesøster.
16-åringen elsket å drive med politikk og han planla studier i statsvitenskap. Drømmene var det svung over:
- Først bydelsleder på Grorud, så skulle han bli statsminister, humrer Rita.
Denne sommeren skulle Thomas ha fylt 19 år. Han skulle gått ut av videregående skole. Det har vært sårt å se russen feire i år, medgir Rita.
Hun sier det varmer at Thomas' venner og venninner fremdeles kommer innom, besøker graven hans og skriver om han på sosiale medier.
- Den største redselen for meg er jo at han skal bli glemt. Ingen skal glemme umistelige deg, sier hun henvendt til den velstelte graven, og tårene kommer.
- Jeg føler det samme som flere andre har sagt. Det blir så mye tall. Antall drepte og antallet ditt og datt. Men ungene våre hadde jo et navn. Dette er Thomas som er 16 år, og jeg har han med meg i hjertet og tankene hele tiden.
