Det var ikke store marginene det var snakk om da Jan Arve Hulsund fra Kvål i Melhus klarte å kaste seg unna i en svært dramatisk arbeidsulykke på Grønlia i Oslo.

- Det at jeg ligger her i sykesengen i stedet for i en kiste, det er det grusomt små marginer som avgjør, forteller en preget Hulsund til Adresseavisen.

Ti tonn i fart

Ulykken skjedde 4. juli, og Hulsunds bein ble kvestet.

Den skjebnesvangre fredagen jobbet bryggesjaueren med lossing av langjern, også kalt armeringsjern, av 16 meters lengde på Oslo Havn. Det var kun en halvtime igjen av arbeidsdagen, og 42-åringen og en kollega gikk opp for å koble av langjernet som ble ført på land.

- Da kranfører løftet opp jernet for å gjøre små justeringer, begynte kranen å gå sideveis av seg selv i full fart. Jeg prøvde å komme meg unna, men når du snakker om 8-10 tonn jern i fart, da har ikke en 65 kilos trønder så mye å stille opp med. Egentlig skulle jeg vel ikke sittet her, sier Hulsund.

Fotblad hang og slang

De påfølgende minuttene, timene og dagene etter ulykken har vært svært smertefulle. Synet som møtte Hulsund da han så ned på beinet gjorde heller ikke smerten noe lettere å takle psykisk.

- Jeg fikk tak rundt kneet på høyre fot, og innså ganske raskt at der gikk det ordentlig til helvete. Fotbladet hang og slang. Det var også veldig mye blod rundt meg. Men ære være gode kolleger, som tok seg av meg, sier Hulsund.

Fem operasjoner

Siden ulykken har Hulsund vært gjennom fem større operasjoner. En muskel er tatt fra ryggen og operert inn. Hud er hentet fra låret. Beinet har fått satt inn titan, og det er skruer i ankelen. I tillegg er mange sener i fotbladet revet av.

- Nettene er verst. Det er sjelden jeg sover mer enn én time om gangen. I går natt lå jeg og vibrerte i sengen på grunn av smertene, forteller Hulsund, nær to uker etter ulykken skjedde.

Selv om det ser ut som Hulsund vil komme fra ulykken i behold, er det ennå for tidlig for legene å komme med noen garanti på hvordan det vil gå.

- Det jeg frykter aller mest er beskjeden om at jeg må amputere. Jeg prøver å være positiv, men må samtidig være realistisk så jeg ikke tror det går veien, for så å få meg en på trynet. Jeg må balansere pågangsmotet mitt, sier han.

Sønnen er motivasjon

Noe av det som har hjulpet mest for å holde pågangsmotet oppe, er tanken på hans ti år gamle sønn. Hulsund forteller at det var guttungen som sto i tankene da ulykken inntraff, og Hulsund var sikker på at det bare var å si «takk og farvel». Det er også sønnen som vil være motivasjonsfaktor nummer én for at Hulsund skal kjempe seg tilbake til et fungerende bein.

- Det eneste jeg trenger som motivasjon er at jeg har en ti år gammel sønn. Dét, sammen med trassen, gjør at jeg holder meg gående og kommer til å jobbe for å kjempe meg tilbake, sier han, og fortsetter:

- Jeg er svært spent på fremtiden, på alle måter. Jeg vet det vil bli i overkant krevende, og jeg vet ikke om jeg kan forberede meg på det. Men jeg velger å tro at det har gått bra så langt. Jeg lever, jeg får oppleve neste sommer, og jeg er gjennom det verste. Men det er ingen tvil om at det blir noen tunge dager fremover.

Føler seg verdiløs

Han har også opplevd oppfølgingen fra Oslo Havn KF som veldig dårlig, noe som føles som en ekstra byrde på toppen av det hele.

- Jeg har fått én bedriten melding på Facebook, hvor det sto at jeg kunne ta kontakt dersom jeg ønsket det. Det kan da umulig være så vanskelig å sende en medarbeider og beklage og spørre hvordan det går, sier Hulsund tirsdag.

Han forteller at hendelsen heller ikke ble nevnt på Oslo Havn KFs hjemmeside før etter to dager, og da først etter stort press fra kolleger og pårørende, som har kommet med masse støtte.

- Det er greit nok at jeg er en bryggesjauer og langt nede på rangstigen. Men du føler deg rimelig verdiløs og lite satt pris på når du nesten mister livet, og kun får en liten melding i etterkant.

Torsdag var fungerende havnedirektør, Dag Sem, og en kollega innom Hulsund. Det er 13 dager etter ulykken skjedde. Sem legger seg flat.

- Vi er veldig opptatt av hvordan det går med han. Vi forsøkte å kontakte Hulsund allerede et par dager etter ulykken, men fikk beskjed fra sykehuset om at vi ikke burde komme ennå. Men en slik oppfølging kan alltid være bedre, og synes han at oppfølgingen var for dårlig, så var den det. Rett og slett.

- Dere var også sent ute med å varsle på hjemmesiden?

- Ja, det var vi, og det er bare å beklage, sier Sem.

- Det var ikke noe forsøk på hemmelighold, men skyldes ferieavvikling og mangel på folk som kunne logge seg inn på hjemmesiden. Det er beklagelig, men sånn er det.

Må ta ansvar

Dag Sem forteller at det var en teknisk feil på kranen som var skyld i ulykken.

- Det som skjedde har jeg aldri vært borti før, det var en kontakt som brente seg. Vi tar sikkerheten på alvor. Kraner gjennomgås av et uavhengig firma en gang i året, hvor vi gjør de tiltak de pålegger oss. Kranfører var helt uskyldig, og forhindret en større ulykke, sier Sem.

- Det er veldig forståelig at Hulsund er bitter for det som har skjedd, og at han er usikker på fremtiden. At sånne ulykker skjer, er helt forferdelig, men vi er veldig glade for at det ikke gikk verre når ulykken først skjedde, fortsetter han.

Hulsund ser nå med spenning på fremtiden. Men selv om han prøver å ha en optimistisk tankegang, er det mange mørke tanker som har streifet han i ukene han har ligget låst til sykesengen.

- Noe av det jeg er mest redd for nå, er at jeg ikke kan gå tilbake til jobben min. Jeg har ikke spurt legene ennå, for jeg frykter svaret. Men jeg er fortsatt bryggesjauer inntil det motsatte er bevist, sier han, og legger til:

- Det skal mer til enn noen tonn jern for å ta knekken på en trønder.

Synet som møtte Hulsund var ikke pent. Foto: Privat