Mens norsk kulturdebatt de siste ukene har handlet om amandanominasjoner, orgel vs. glass i Nidarosdomen og for eller imot boklov, går det som vanlig litt hardere for seg i Sverige. Der har det nå i snart to måneder rast en debatt om klassehat, med kulturredaksjonene i Dagens Nyheter og Aftonbladet på hver sin side og poeten Johan Jönson i sentrum.
Det startet med at 46-årige Jönson på Dramaten leste et dikt fra sin samling «Efter Arbetsschema» fra 2008 som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Jönson er en av flere svenske forfattere som har blåst nytt liv i begrepet «arbeiderlitteratur», med skildringer av kroppsarbeid og mennesker i lavstatusyrker.
I det omdiskuterte diktet skildrer Jönson det å være håndverker for en «motbydelig» nyrik familie i Äppelviken utenfor Stockholm. På deres bad, i forakt for oppdragsgiverne og alt de står for, fantaserer diktets jeg-person om å onanere i skittentøykurven deres, men ender med å tørke: «min herpesbubblande kuk på familiens, også barnens, handdukar».
Dagens Nyheters litteraturskribent Jens Liljestrand var til stede, og skrev en artikkel rystet og provosert av både Jönson og publikums applaus. «Varför lämnade ingen salen i förakt? Sedan när blev hatet en legitim intellektuell hållning?», spør Liljestrand og fyrer av følgende sluttsats mot poeten: «du kan ta ditt/jävla klasshat och/köra upp i röven».
Kulturredaktør i Aftonbladet, Åda Linderborg svarte med et kraftig angrep på «de middelaldrende mennene» i Dagens Nyheter og mener avisens kulturredaksjon med dette har brutt med sin liberale variant av maktkritisk kulturradikalisme.
Siden har debatten rullet i svenske medier, med avstikkere mot alt fra Breivik-saken til forsøk på å inkludere nobelprisvinner Tomas Tranströmer i hatet. Foruten at det er fascinerende at et moderne dikt kan utløse en nasjonal debatt, er kanskje det mest interessante ved diskusjonen at det ofte tabubelagte ordet klasse igjen diskuteres.
Liljestrands påstand om Sverige som: «ett av världens rikaste och mest jämlika länder» har gitt en diskusjon om økende forskjeller og middelklassens definisjonsmakt. Er Sverige (og Norge) i dag klasseløse samfunn hvor langt de fleste av oss tilhører middelklassen? Er Jonas Jönson en misantrop med «en chic vänsterpose» eller Nordens viktigste forfatter?
Den betente svenske diskusjonen om klassehat slo meg under lesingen av Bill Brysons nye bok «Hjemme» hvor han tar for seg husets verdenshistorie. Kapitlet om forholdet mellom herskap og tjenere i viktoriatidens England står i rystende kontrast til bildet i den suksessfulle tv-serien «Downton Abbey».
Serien hvor en godseier behandler sine tjenere som familiemedlemmer, har i England skapt gryende debatt om manusforfatter (og baron!), sir Julian Fellows skildring av det britiske klassesamfunnet. Bill Bryson forteller en helt annen historie, om umenneskelige arbeidsforhold og herskapelig forakt for husets arbeidere, helt ned til lærebøker i hvordan ydmyke tjenere foran husets barn.
Mye har endret seg siden 1800-tallet. Sverige og i enda større grad Norge er fortsatt i en heldig situasjon i et Europa med stadig økende forskjeller. I påvente av en vår tids Dickens, til å skake bredt i kulturelt velbehag med store fortellinger nedenfra, er det forfriskende at en poet klarer å røske i et av selvbedragene i den skandinaviske velferdsmodellen: Myten om det klasseløse samfunn.