Kimaforskerne er bekymret, mens stormaktene posisjonerer seg for å få eierskap til naturressursene.
Alt tyder på at smeltingen av sjøis i 2012 overgår rekordåret 2007. Det er én måned igjen til minimum er nådd, men allerede nærmer vi oss nivået fra rekordåret. Dermed fortsetter den negative trenden. Det er i dag få som tviler på at en vesentlig del av smeltingen er menneskeskapt.
Petroleumsindustrien har for lengst begynt å se nordover. Mer enn 20 prosent av de uoppdagede ressursene forventes å ligge i Arktis, og nå begynner de å bli tilgjengelige for utvinning. Ola Borten Moe la ut 72 leteblokker i det sørlige Barentshavet som del av den 22. konsesjonsrunden, og selskapene flokker rundt det norske energidepartementet. Statoil har gitt opp Stokhman-feltet i denne omgang, men leter etter olje og gass sammen med russiske Rosneft langs delelinjen nordover.
Mineraler er en annen ressurs som har stor oppmerksomhet om dagen. Norske selskaper er i gang på Grønland. Til dette kommer isfrie passasjer både i øst og vest. Transporten av naturgass fra Snøhvit til Japan vil spare 2-3 uker på å seile gjennom Beringstredet fremfor å bruke Suez-kanalen.
Med så store interesser på spill, øker også engasjementet blant de arktiske statene om hvem som har rettigheter innenfor hvilke territorier. Dansker, kanadiere og russere har alle utrustet store ekspedisjoner som går inn i isen på isbrytere for å kartlegge havbunnen. De store spørsmålene er utstrekningen av sokkelen og grenseoppgangen mot naboene.
Sentralt står den undersjøiske Lomonosov-ryggen som strekker seg tvers over Polhavet fra Grønland til Sibir. Hvem kan gjøre krav på den? Er ryggen en forlengelse av den kanadisk-grønlandske sokkelen eller den russiske? Kanskje kommer det en delelinje ved Nordpolen? Og hva med grensen mellom Canada og Grønland? Grønland ser ut til å ha de beste kortene på hånden. Eller kanskje får ingen av dem medhold når saken til syvende og sist får sin havrettslige avgjørelse.
Disse to landene strides også om den 1,3 kvadratkilometer lille øya Hans, som ligger midt imellom Ellesmere-øya og Vest-Grønland. Et helt ubetydelig stykke land som kan bli verdifullt, om noen finner olje eller gass i nabolaget.
Nå ønsker ingen av de arktiske statene å dramatisere situasjonen. De har felles interesser i å stå sammen om at Polhavet er et anliggende for dem og ingen andre. EU, og spesielt Storbritannia, ønsker en løsning for Svalbard og Polhavet hvor flere kan slippe til. Det gjør også de asiatiske stormaktene Japan, Kina og India, som alle seiler i Polhavet på nybygde isbrytere. For dem er det nordlige sjøruter som er hovedinteressen. Alle har for øvrig etablert forskningsstasjoner i Ny-Ålesund på Svalbard og har dermed et brohode inn i regionen.
Hvor er Norge? Vi har gjort krav på arealer tilsvarende en seksdobling av dagens territorium. Mottakelsen har vært høflig avventende. Utover i Polhavet blir det vanskeligere for oss å argumentere for rettigheter. Sokkelen tar ubønnhørlig slutt ikke veldig langt nord for Svalbard.
Norge har likevel den mest oppsiktsvekkende ekspedisjonen i isen denne sommeren. På 85 grader nord ligger forskningsfartøyet Sabvabaa med forskerne Yngve Kristoffersen og Gaute Hope fra Universitetet i Bergen om bord. De har drevet geologiske studier i mer enn en måned fra en 15 meter langt luftputebåt. Daglige rapporter finner du på nettsidene til Norges Vitenskapsakademi for Polarforskning: http://www.polar-academy.com/
Det er et paradoks at petroleumsindustrien er den første som tjener på at menneskene svir av så store mengder fossile brensler at klimaet endres. Å slåss mot det er imidlertid en tapt sak, for det er vår egen energibruk som tross alt er driveren. Paradokset understreker nødvendigheten av at energi og klima behandles som to sider av samme sak.
Vi som sto på dekket av Lance og så ut over Polhavet i sommer, kunne ikke unngå å legge merke til røyken fra vår egen skorstein. Den drev stillferdig nordover, krøllet seg langs havflaten, før den ble borte. Selv ikke et forskningsfartøy kan unndras ansvar.