Bildet har vært et nasjonalt ikon, men vi har ikke forstått hva vi ser. På stive bein løper kong Haakon gjennom snøen på Nybergsund. Sammen med sin sønn søker han ly under trærne for de tyske stupbomberne. Til slutt forlater han landet i en pansret båt, mens alle hans «kære landsmænd» blir igjen. Vi trodde han var en helt, helt til vi hørte at ledere ikke flykter. Har vi noen gang tatt debatten om hvor feig kongen var i 1940? Kan VG ringe Brynjar Meling?

Klokken 15.30 den 22. juli i fjor gikk tre sikkerhetsvakter inn på Jens Stoltenbergs kontor og ga ham beskjed om at han skulle fraktes til et tryggere sted. De spurte ikke, de ga beskjed.

Like etter de første skuddene på Utøya fikk Eskil Pedersen telefon fra en som hadde sett Monica Bøsei og Trond Berntsen, de første drepte. Pedersen fikk beskjed om å løpe, og adlød. Han løp forbi likene og om bord på MS «Thorbjørn». Der fikk han beskjed om å legge seg ned mens ferga rygget ut på fjorden.

Slik beskriver Gjørv-kommisjonen disse minuttene: «Foruten skipperen, som hadde sett sin samboer bli skutt og drept, var AUFs leder og seks-sju andre AUF-ere om bord. Passasjerene kontaktet politiet like etter at de forlot øya, og varslet om den pågående massakren. De fikk klar beskjed om å komme seg i sikkerhet.»

Dette er normen når politisk terror rammer, lederne skal i sikkerhet. Det skjedde med George W. Bush 11. september, det skjedde med Jens Stoltenberg og Eskil Pedersen 22. juli.

AUFs leder var i Hovedhuset, nær kaien. Det var en tilfeldighet som kanskje reddet livet hans. Anders Behring Breivik hadde to spesifikke navn på sin dødsliste; Gro Harlem Brundtland og Eskil Pedersen. Massakren var politisk, det var samfunnets hode som skulle hogges av.

Men det var andre ledere tilbake. Siden så få av dem som synes vi må våge å ta debatten, var på Utøya, kan vi jo lytte til Emma Martinovic. Hun var der. «Jeg ser en venn av meg som skal til å hoppe ut i vannet, og på sekundet var han skutt. På avstand kunne jeg se og høre to skudd, rett i hodet. Jeg så at hodet hans eksploderte, jeg så at han var delt i to,» skriver hun i boken med – den for noen åpenbart provoserende – tittelen «Lever».

Emma Martinovic, født i krigens Sarajevo, la på svøm. Underveis hjalp hun en ti år gammel gutt å holde ut i det kalde vannet. Hun var leder i AUF Vest-Agder, mange av hennes medlemmer var igjen på Utøya. Bør vi ta debatten om også hun skulle blitt værende? Tore R. Christensen spør på Twitter: «Mon tro om det er legitimt å hevde at jeg som ansatt i AUF 22.07.11 burde ha gjort annet enn å gjemme meg på do?» Kjører vi debatt på Tore?

Ingen av dem som hevder at AUFs leder skulle trosset beskjedene han fikk, har klart å formulere noe krav til hva han i stedet burde ha gjort. Skulle han gått barnemorderen i møte? Vi vet om en jente som gjorde det. Hun lever ikke lenger. Skulle han organisert den ville flukten rundt på øya, fordelt gjemmesteder og lagt en strategi for hvordan morderen kunne overmannes? Ville han ha utvist lederansvar nok om han gjemte seg på do, eller om han selv krøp inn i en av de små hulene i vannkanten?

Ledertreningen i AUF gjør deltakerne godt rustet til å forsvare sosialdemokratiet på stands og i leserbrev, til å lede styremøter og diskusjoner om stipendandel eller ungdomskort. Men hvorfor tror vi at denne erfaringen, eller den beskjedne autoritet et slikt verv gir, gjør en AUF-leder det minste skikket til å organisere andres adferd under en massakre? Selv ikke de bevæpnete politifolkene som sto 600 meter unna, visste hva de skulle gjøre før Delta-troppen kom.

Vi kan ikke ha noen fornuftige debatter om 22. juli uten hele tiden å holde fast ved hvor uhyrlig ekstraordinær situasjonen var. Det var ikke ledelse som manglet på Utøya.

I nettets mørkeste kroker, hvor stanken nesten ikke er til å holde ut, er det mange som sjikanerer de overlevende. Hatet mot Eskil Pedersen er spesielt sterkt, og det formuleres vanligvis av mennesker som vil AUF alt vondt. De som bringer denne debatten ut i det åpne rom, påtar seg et stort ansvar. Brynjar Meling kan gjemme seg bak sine klienter, men det er ekstremt vanskelig å forstå hvordan deres liv blir bedre av at Eskil Pedersens ødelegges.

Denne uken ga VG spalteplass til Trine Aamodt. Hun mistet sønnen Didrik på Utøya. Nå mener hun at øya skal forbli en minnelund, og ikke tas i bruk som leirsted igjen. Det er selvfølgelig et akseptabelt og rimelig standpunkt, som absolutt hører hjemme i offentligheten. Men når hun forsøker å gi sitt syn tyngde ved å hevde at Eskil Pedersen var feig som dro fra øya, og derfor ikke har noen rett til å bestemme over dens framtid, trår hun over en grense. Sorgen gir henne ikke rett til å klandre dem som overlevde massakren. Ingen andre er skyld i hennes smerte enn han som sitter innesperret på Ila.

Beretningene om de unges ubegripelige heltemot de forferdelige 73 minuttene, er tallrike. Likevel plages mange av at de ikke gjorde mer. Vi har heldigvis ingen historier fra Utøya om noen som ofret andre for å redde seg selv. Det gjorde heller ikke Eskil Pedersen, og vi bør ha anstendighet nok til å glede oss over at han lever, selv om 69 andre er døde.

Det finnes selvsagt feiginger blant oss. De er ofte de første til å påpeke hvor andre sviktet.

sven.egil.omdal@aftenbladet.no

Følg på:  twitter.com/svelle