NAMSOS: Det er vanskelig å forstå hvordan det er mulig. For når Storm Evensen forteller om dagen da tyskerne ødela byen, kan du formelig se de dramatiske bildene foran deg:Bombene som falt, husene som brant, skuddene som smalt.

Midt oppi dette kaoset var altså Storm. Som en av sønnene i «bilfamilien» Evensen, ble 18-åringen trukket inn i begivenhetene. – Broren min, Birger, var pålagt å skaffe så mange kjøretøy han kunne. Jeg ble beordret til å stille som sjåfør når det ble påkrevd, og at vi måtte stille med bil umiddelbart.

Derfor lå brødrene Evensen fullt påkledd, ved siden av telefonen, på stua i huset i Overhallsvegen. Da ordren kom, var det å møte på kaia for å ta med soldater og utstyr. Turene foregikk ofte om natta, med blendete billykter, på dårlige veger – og i kolonne.– Tidlig på morgenen 20. april kom det telefon fra politikammeret. Det trengtes en lastebil ved kaia for å frakte soldater og militært utstyr. Helt tilfeldig ble min nabo og kamerat, Odd Arnø, med i bilen, og vi satte kursen mot kaia.

Det engelske transportskipet «Rutlandshire» lå til kai for lossing. – Jeg kjørte ned til kaia og rygget bilen til slik at mannskap og utstyr kunne plasseres på det åpne lasteplanet. Soldatene lempet sekkene på plass, og en etter en hoppet de opp og satte seg til rette på sine sekker med geværene i hendene. Evensen og Arnø ble stående og vente på klarsignal fra befalet. Plutselig ble de overrasket av tyske fly rett over hodene på dem. – Det rare er at vi ikke hørte dem før de nesten var rett over hodet på oss. De måtte ha fløyet på tomgang til de var rett over kaia. Skytinga fra flyene ble besvart fra både båten og fra noen stillinger på kaia, forteller Storm.

Soldatene på lasteplanet tok raskeste veg i sikkerhet – og hoppet om bord i «Rutlandshire». – Jeg og Odd ble stående noen sekunder for å vurdere hva vi skulle gjøre. Da vi bestemte oss for også å hoppe om bord på båten, var det for sent. Den hadde lagt fra kai, sier Evensen. Og akkurat i denne situasjonen kom den «trønderske tregheten» til nytte: «Rutlandshire» ble senere bombet og sank utafor Andsneset på Otterøya.

I stedet for å flykte sjøvegen, sprang Storm og kompisen opp Havnegata og søkte tilflukt i meierikjelleren. – Franskmennene delte ut pinner som vi skulle holde mellom tennene for å unngå tannskader da bombene eksploderte. Og det smalt med jevne mellomrom. Dører spratt opp selv om de var låst, og store oster kom trillende over gulvet.

I en lengre pause i bombinga litt utpå dagen, lyktes 18-åringen å få tak i lastebilen som han hadde forlatt på kaia. Storm startet opp og kjørte opp Havnegata. – Vinduer var borte i bygget der Aagesen hadde skobutikk, og alt av sko var blåst ut i gata. Lakksko lå strødd utover og jeg kjørte slalåm mellom dem. Rundt meg var det meste kaos, og flere bygninger sto i brann, minnes Evensen.

På tur opp Havikvegen kom det et nytt bombetokt, og dermed måtte han søke tilflukt på sykehuset. Fra Havikvegen så unggutten at hele sagbruket og badet sto i brann. – Sykehuset var delvis under oppføring, og der vi søkte ly, var det treplatter foran vinduene. Under bombinga slo en enkelt vegg kul på seg, men overlege Helsingen mente likevel dette var den tryggeste plassen.

Storm Evensen tok seg etter hvert ut i Havikvegen, hvor han møtte Asbjørn Solum. – Asbjørn og en annen person hadde ligget i Fredriksbergparken, da ei bombe hadde eksplodert like i nærheten og kastet dem flere meter bortover. Han var tydelig preget av hendelsen, og sammen bestemte vi oss for å dra mot Spillum, forteller Storm.

De løp oppover Overhallsvegen, og fikk haik med ei godsrute til Breidablikk oppe på Hylla. – Bombeflyene kom over brua, og vi måtte søke dekning på Breidablikk. Da det ble stille igjen, tok vi av oss de tunge frakkene og løp sammen over brua. Heldigvis klarte vi å komme oss velberget over og bortover fyllinga på Spillum-sida. Ikke så rart at vi hadde blodsmak i munnen da vi kom over på andre sida.

Turen gikk videre Stor- vika, og herfra kunne Storm se stadige bombetokter mot byen og Namsenbrua. – Det var et forferdelig syn. Jeg glemmer det aldri. Jeg tror det falt like mange bomber over brua som over byen. Men brua berget heldigvis.– Du var bare ungdommen da dette skjedde – var du redd?93-åringen rister på hodet.– Det er rart, men jeg var ikke redd.

Men dagen etter, da Storm og broren Birger måtte søke ly under trærne i Bjørumsalleen, fryktet han for sitt liv.– Vi var på veg opp mot Haviggården da et tysk fly kom rett i mot oss, og det ble løsnet skudd. Vi gikk i dekning under trærne, og aldri har jeg vært så redd som da. Det virket som tyskerne moret seg med å skyte etter oss, og de kom tilbake flere ganger, minnes Storm.

Både han og broren slapp unna og kom seg helskinnet opp til gården på Bjørum.– Har du markert 20. april på noe vis etter krigen?– Nei, jeg synes det blir litt mye. – Skal du se utstillinga i forbindelse med 75-årsmarkeringa av bombinga?– Nei, jeg tror ikke det. Men jeg følger med på tv-sendingene som handler om krigen, sier den spreke 93-åringen.