Film OSLO, 31.AUGUST Norsk drama Regi: Joachim Trier Med: Anders Danielsen Lie, Malin Crepin, Tone Mostraum
Den andre spillefilmen til Joachim Trier (begge med manus skrevet med Eskil Vogt) viser at «Reprise» ikke var noe blaff og at Trier er en av de dristigste, smarteste og mest særpregede regibegavelsene norsk film har hatt. «Oslo, 31.august» er mørkere, modnere og mer konsentrert enn debuten. Da handlet det om unge lovende menn i 20-åra. Nå er det en narkoman på avvenning på 34 som ved filmens start lurer på om livet har gått fram ham, om det er noe mer å hente.
Filmen er en skildring av en dag i livet til en fortvilet ung mann. Det er også en Oslo-film, slik nesten ingen andre norske filmer i nyere tid har spilt så godt og kjærlig på byen den utspiller seg i. Gjennom åpningen med gamle oslobilder og slutten som ikke skal avsløres, innrammes handlingen på finstemt vis. Inspirasjon fra fransk nybølgefilm fra 50-60-tallet i enkelte fortellergrep gir friskhet, uten at det skygger for det store alvoret i historien.
Anders Danielsen Lie bærer imponerende godt i hovedrollen. Filmen og manus har blikk for de små nyansene, skift i stemning og dialoger. Det er avgjørende for at dette skal bli noe mer enn enda en film om en ressurssterk, ung mann som sliter med å få til livet. Som generasjonsportrett nærmer filmen seg tidvis Knausgårds skildring av 30-somethings etter hvert som de mer veletablerte vennene til hovedpersonen står fram med sine problemer.
Etter stilren start med mer kresen, forsiktig bruk av musikk enn i debuten, sklir filmen litt mer ut i andre del. I en ellers imponerende gjennomført film faller Trier som mange andre filmskapere for fristelsen til å la musikken ta over i en avgjørende scene.
Heldigvis henter «Oslo, 31.august» seg godt og vondt inn, og forklarer hvorfor dette er den første norske spillefilmen som er tatt ut til Cannes på fire år.
