– Inntil i fjor hadde jeg ikke åpnet denne på mange år. Det som skjedde under krigen virker mest som et eventyr. For min del er det historie, og helst vil jeg bare leve i nuet, sier Jarle Johansen.
BLA I BILDENE PÅ TOPPEN FOR Å SE MATERIALET JARLE HAR FRA KRIGEN
90-åringen som nå bor i Verdal ser ned i den brune stresskofferten, hvor han har mengder av propagandamateriale fra krigens tid. Under de gamle papirkopiene, som blant annet forteller hvordan han som lagfører skulle oppføre seg hvis tyskerne kapitulerte, ligger bevisene på hva han gjorde for landet under krigen. Et diplom – underskrevet av kong Olav – hvor Norge takker ham for innsatsen i frihetskampen, samt deltagermedaljen.
Helt nederst ligger et fotoalbum. Et fotoalbum som viser seg å inneholde flere bilder få har sett tidligere.
NRK-veteran kastet stein mot Rinnans bil på Singsaker
Psykologisk krigføring
Jarle Johansen fra Verdal er en av rundt 130 personer som i siste del av krigen var med i milorg-gruppen Polar Bear 2 i Trondheim. Organisasjonen hadde som oppgave å sikre sentrale anlegg mot tysk ødeleggelse under alliert invasjon eller tysk kapitulasjon.
Men historien om motstandsmannen Jarle starter litt tidligere.
– Jeg husker ikke eksakt, men det måtte være på vinteren 1944 at jeg fikk forespørsel fra en person om å være med i en hemmelig organisasjon som het Durham. Vi skulle drive psykologisk krigføring og propaganda mot tyskerne, sier han.
- Hva tenkte du da spørsmålet kom?
– Jeg gikk på gymnaset, og var en helt vanlig skolegutt. Men jeg trengte ikke betenkningstid da spørsmålet kom. Dette var jo superhemmelig, så de som spurte tok kontakt med folk de visste ville holde munn og som selvfølgelig ikke var på tysk side, sier Johansen.
SE OGSÅ: 28 jubelbilder fra frigjøringen - og ett fra Vollan fengsel
Skolevenn døde
Nærhet til krigens elendighet hadde han allerede kjent på.
Han gikk på Berg Skole da et engelsk fly en februardag 1941 ble skutt ned over byen, og granatsplinter traff åtte elever i skolegården.
En av Johansens skolevenner døde.
Durham ble ledet av Erik Gjems-Onstad, og oppgaven om å spre propaganda og drive psykologisk krigføring startet umiddelbart. Johansen var lagfører på et lag bestående av seks personer han kjente godt.
Egentlig har ikke Johansen noe særlig lyst til å snakke om krigen og hans opplevelse som milorg-mann. Men etter påtrykk fra datteren – om at det kanskje var på tide å vise frem noen ukjente bilder og materiale før det var for sent – gikk han med på å snakke litt om det han var med på.
Falsk avis og falske pass
– Vi skulle senke moralen og skape uro hos de tyske soldatene ved å spre propaganda. Blant annet opprettet vi et parti som ikke fantes annet enn i våre hoder; «Deutsche Freheitspartei» (det tyske frihetspartiet) hvor det blant annet ble skrevet at tyskerne hadde tapt krigen, og det ble også oppfordret til at tyskerne kunne reise til Sverige for å få frihet. Den lille avisen ble puttet ned i jakkelomma til tyske soldater som sto i kø på kino, eller hang av seg jakka mens de var på kafé eller andre steder. Vi utarbeidet falske grensepass, og ordredokumenter, sier Johansen.
– Fungerte det?
- Vi fikk fra tid til annen høre om tyskere som var kommet til Sverige med grensepasset, og det gjorde moralen vår enda sterkere. Mange trodde de fikk pass til himmelen, men det var så feil det kunne bli, humrer han.
– Var du redd?
– Det er litt vanskelig å svare på nå, men vi visste jo at vi kunne bli tatt, og det var nok en redsel forbundet med det. Blant annet var det høyrisiko de gangene vi hadde våpentrening i et hus på Singsaker. Men jeg var aldri med på noen skuddvekslinger, og Rinnan-banden slapp jeg unna i motsetning til flere andre som gjorde det samme som meg. Jeg drev jo med propaganda, men det var superviktig at brevene vi brukte som kommunikasjon ble tilintetgjort med det samme, sier Johansen, som ikke før etter krigen fortalte familien hva han gjorde på fritiden.
Reddet livet
Men det er én hendelse han husker som om det var i går.
– Jeg syklet hjem til Tempe fra et møte jeg hadde vært på i Studentersamfundet. Plutselig dukket en tysk soldat opp rett foran meg. Han ba meg rekke hendene i været. Jeg ble oppmerksom på at han ikke rettet våpenet mot meg, men lot den henge over magen. Selv hadde jeg pistol, men jeg gjorde som han sa. Sekunder senere skjønte jeg hvorfor han ikke siktet. I et skogholt på siden av meg sto det nemlig en annen tysk soldat og rettet våpen mot meg. Hadde jeg tenkt annerledes, og tatt etter pistolen jeg hadde, ville jeg blitt skutt på. Der og da berget jeg nok livet mitt, sier han.
I slutten av 1944, begynnelsen av 1945 ble Polar Bear 2 etablert med mannskaper fra Durham og den andre milorg-organisasjonen i Trondheim, Lark. Aksjonene fortsatte utover våren 1945, og skolegangen fikk lide.
Innså ikke at krigen var tapt
– Vi i organisasjonen var jo mer eller mindre opptatt av det samme som alle andre. Hva skjer? Jeg var eier av en hjemmelaget kortbølgemottaker og ble daglig oppdatert av nyheter om stillingen på frontene, noe som ble overført på dertil tilsvarende kart, minnes han.
Omtrent på dagen for 70 år siden ble han og resten av gjengen innkalt til tjeneste på «hovedkvarteret» Norges Tekniske Høgskole (NTH) hvor de fikk tildelt uniformer og våpen. Vaktordninger ble satt ut på havna, og senere Værnes.
Ordren fra øverste hold var at det ikke skulle festes, men sørge for at ro og orden ble opprettholdt. Selv var han avholdsmann, men legger ikke skjul på at flere av hans venner gjerne tok seg en fest eller tre i disse fredsdagene.
– Det er et par episoder som ikke tåler dagens lys selv om det skjedde for 70 år siden. Og vi hadde noen hendelser med tyskere som ikke innså at krigen var tapt. Men mesteparten av tiden gikk med til vakttjeneste og kontroller av trafikk på riksveien. Vi overtok også ansvaret for tyskernes hundekennel. Som en av de få som hadde noe erfaring med hunder, fikk jeg senere overta en schæfervalp (uten stamtavle) som vokste opp til en snill vakthund, sier han.
Ikke bare jubel
I tiden etter kapitulasjonen var det en euforisk stemning blant innbyggerne, og frigjøringen ble behørig feiret. Johansen blar litt i bildene som alle er tatt med hans kamera. De viser unge menn som alle var med i motstandskampen mot tyskerne. De fleste bildene er rett etter frigjøringa, og viser blant annet ungdommer i vaktposisjon eller marsjerende i gatene for å ta imot jubelen fra frie Norge.
– Det var mye jubalong, kanskje for mye. Men det var ikke bare jubel fra min side, vi hadde jo mistet mange i krigen også. I ettertid har jeg vært med på noen få jubileum, men jeg har ikke snakket med så mange om at jeg var med i Milorg. Ingen av mine bestevenner etter krigen hadde tilknytning til organisasjonen heller, så jeg fjernet meg på en måte bort fra miljøet, sier Johansen.
Etter krigen jobbet han i Storebrand helt frem til 1989.
På vei inn i fjellveggen
– Hvorfor ville du i utgangspunktet ikke snakke om dette?
– Jeg har rett og slett ikke hatt behov for å snakke om eller dvele ved det som skjedde. Jeg har levd i nuet. Men i fjor kom minnene fra møtet med tyskeren som stoppet meg tilbake igjen.
– Hva skjedde?
– Jeg hadde fått noen tabletter jeg ikke tålte, og svimte av et hundredelssekund mens jeg kjørte bil gjennom Helltunnelen. I det jeg merket jeg var i ferd med å besvime var det biler på alle kanter, men da jeg våknet igjen var det tomt. Selv var jeg i ferd med å kjøre i fjellveggen. Hvem som ryddet opp for meg der vet jeg ikke. Da kom minnene fra krigen igjen, og for andre gang reddet jeg livet, sier Johansen.