Dette er en bønn om at vi slutter å gi foreldrene skylden for den dårlige ståa i norsk fotball.

De er små og fortjener ledere som kjenner deres behov. Foto: Kjetil Kroksæter

Enten man liker det eller ikke, så er det bare å innse at foreldrene og dugnadsånden den viktigste ressursen vi har i norsk idrett. Det omfatter fotballen også. De som vil ta et tak fortjener å stimuleres fremfor å gjøres til syndebukker, slik enkelte tidligere fotballproffer har vært ganske flinke til den siste tiden.

Ingen kan være uenig i at det hadde vært bedre med lønnede trenere til 12-åringene, men inntil vi er der, og det tror jeg ligger langt frem i tid, må vi stole på frivilligheten.

En dag på Småtrolluka i Rindal er en berikelse og en tankevekker. Der forsøker man å skolere både barn og aktivitetsledere samtidig. Og lykkes over all forventning. Den eneste klagen jeg hørte var at treningen ble avsluttet for tidlig.

Sånn er det ikke alltid på fotballtreningen, særlig ikke der treneren har ambisjoner på egne vegne, og ikke er der for barnas skyld. Man setter gjerne de lengste og sterkeste som midtstoppere. De stopper best og sparker ballen lengst. Slik kan man vinne en småguttekamp, men gir det utvikling?

I Rindal splittet man opp i mange små grupper. Få på hvert lag, alle får være mye borti ballen og de lærer grunnleggende ting gjennom morsomme øvelser. Etter en slik trening får barna lyst på mer. Lyst på egentrening og lyst til å komme tilbake neste dag.

Til og med fotball kan gjøres kjedelig med dårlig ledelse. Å stå ledig på vingen på en vanlig trening gir ikke mersmak. Eller sitte på benken og se de beste spille. Da kan barnet heller velge dataspill neste gang. Der er det til og med mulig å få spille spiss på Barcelona. Jeg tror det er det viktigere å forstå barnas behov enn å ha innsikt i taktiske disposisjoner.

Barneidrett har to målsettinger. Å få flest mulig til å holde på lengst mulig. Og å få frem elitespillere. Begge deler kan ivaretas – uten å skille ut de beste i elitegrupper. Noen bør kanskje fortsatt minnes på at barneidrettsbestemmelsene ikke gir rom for å skille ut de beste på yngre alderstrinn. Vi har regler for slikt – heldigvis.

Norge er førende i Europa på å ta vare på elite og bredde. Hvis det er noe utenlandske gjester blir overrasket over i norsk fotball, så er det breddesynet og foreldreinnsatsen. Vi har i grunnen det meste i Norge. 17 000 lag med barn og unge, 5-600 kunstgressbaner (bygges 100 nye hvert år), ivrige foreldre og trenere. Nå får de mer og bedre skolering enn noensinne. 62 000 var innom NFFs utdanning i fjor.

Jeg tror det vil gi resultater på sikt. Og jeg tror vi skal vokte oss for å stole blindt på at akademier er løsningen. Det må være bedre å spre kunnskap ut til flest mulig, enn å sope talenter inn til i en sentralisert gruppe. Jeg aner en ganske kynisk mentalitet bak den filosofien – det smaker litt for mye av bruk og kast. Spar oss for institusjonalisering av ungdomsidretten. Det følger et stort ansvar med å rykke barn ut av lokalmiljøet for å gjøre dem til fotballproffer, noe bare de færreste kan bli.

Nå skjønner også undertegnede at de som skal bli best må få mer input. Ekstra trening under kvalifisert ledelse må til for dem som vil ha det. Men det er ikke nok. Forskning viser at 10 000 timer med lek og trening er en slags magisk formel for å skape en toppidrettsutøver. Det er uhorvelig mye. Vi må bare å innse at dit kommer man ikke med organisert trening. Leken og den uorganiserte aktiviteten er like viktig som før.

Jeg har hørt historien om fotoalbumet til Johan Cruyff. Ballen var med på nesten alle bildene, kort og godt fordi han alltid hadde ballen med seg. Noe av det samme tror jeg man finner om man går gjennom albumene til Steffen Iversen og Per Ciljan Skjelbred. De ble det de er fordi de brukte de fleste ledige stunder til å bli god med ball.

Også i det forjettede fotballandet som slo oss i den siste landskampen har det gått opp at det er her støtet må settes inn: Balløkker, gatefotball og uorganisert aktivitet.

Vår tids utfordring er at vi er kommet dit hen at grus ikke er godt nok og at løkka er bygget ned. Den uorganiserte aktiviteten må faktisk struktureres opp.

De er små og fortjener ledere som kjenner deres behov. Foto: Kjetil Kroksæter