Regissør Quentin Tarantino har (sin vane tro) gitt seg selv en rolle i sin nye film, «Death Proof». Han spiller ivrig bartender i åpningssekvensen og kjører en shotsrunde som straks presser klampen i bånn. Vanlig villskap og energi med andre ord, og filmen fortsetter som en høyoktans, råkjørt actionkomedie.
Bakgrunnen er Tarantinos reservasjonsløse begeistring for B-filmer fra 1960 - 70-tallet, et eget univers som han gjenopplever og henrykt stjeler ideer fra. Men forskjellen er klar, - datidens røffe underholdningsfilmer var gjerne lavbudsjettprodukter laget i hast, mens Tarantino kan koste på seg både materielt krevende opptrinn og et kresent utvalg aktører.
Forhistorien er at Tarantino og kompisen Robert Rodriguez ville lage en felles film i Grindhouse-sjangeren. Tarantinos «Death Proof» skulle knyttes sammen med Rodriguez «Planet Terror» (som ble vist først) ved at de kuttet hardhendt i stoffet og laget trailere som bindeledd. Kort fortalt - amerikanske kritikere var enten - eller, mens det store publikum uteble. Dermed ble fellesskapet oppløst, Tarantino «restaurerte» sin film og lanserte den på filmfestivalen i Cannes. Ikke uten hell.
For herdete Tarantino-fans er «Death Proof» både en lystreise og en prøvelse. Her finnes eksempler på det meste i den stilsikre regissørens repertoar, lydsporet kjører sikkert og grassat hele veien, omgivelsene funker ned til minste rekvisitt, skuespillerne står på som om de fikk bare denne ene sjansen i livet. Samtidig slingrer det fra svært drøye dialogscener til hasardiøse voldsopptrinn, overgangene virker iblant som om de er redigert i baren, og innimellom havner filmen bokstavelig talt i grøfta.
Spinkel handling i to akter i henholdsvis Texas og Tennessee: Fire unge kvinner i grovkornet bar-samtale interesserer en avsporet stuntman Mike med death proof bil som våpen og sexsymbol. Hans aggresjon retter seg nettopp mot unge kvinner, og dermed er det klart for grotesk drama på landeveien
Ny kvinnekvartett på banen, og siden dette er Tarantino, legges det opp til hevn. Siste halvtimen er et sammenhengende stunt som gir tut og kjør-begrepet en ny dimensjon. Det hele spisses ved at det newzealandske stuntfenomenet Zoe Bell (stand in for Uma Thurman i «Kill Bill»-filmene) spiller seg selv i et hårreisende «ikke prøv deg på dette»-show. Og Kurt Russell stakkar, topper karrieren med stuntman Mike, men det spørs om han kan restitueres etter dette.
