Innlegget har blitt likt over 2700 ganger, og fått i underkant av 1600 delinger. Den eldre kvinnen hysjet på Adrian flere ganger da han ticset på bussen i Trondheim. Da hun gikk av, overhørte han kvinnen si at han lagde et «jævla bråk».
«Æ e like avhengig av å lag «det jævla bråket» mitt, som du e av rullatorn du bruka førr å kunne gå. Det va nok en gang Tourettes syndromet mitt og ticsan mine som snakka, og detta ble hundre ganga verre på grunn av hysjinga og reaksjonan fra dæ», skrev Adrian på Facebook.
- Jeg ønsker å fortelle om og ufarliggjøre Tourettes syndrom. Om oppmerksomheten på Facebook hjelper noen med samme diagnose, har jeg gjort noe bra, sier han.
Som å holde igjen et nys
Vi hører ham før vi ser ham. Korte, høye rop bryter gjennom lyden av regn mens han går mot oss på Bakklandet i Trondheim. Mannen i blå parkas med hetta godt trukket over hodet veiver med hendene som et slags tilsvar på ropene. Så hilser Adrian med et stort smil.
- Tenk deg at du har lagt deg i senga i en god stilling, med hendene under puta, og så begynner du å klø på låret. Du klarer å la være å klø en liten stund, men så blir trangen for stor, og du har ikke sjangs til å la være. Det blir som å holde igjen et nys. Det går ikke, sier Adrian.
Slik forklarer han Tourettes syndrom (TS), en arvelig, nevrobiologisk tilstand som består av gjentatte, ufrivillige bevegelser og ukontrollerbare lyder som kalles tics. For Adrian betyr dette at han må riste på hodet, lage grimaser, hoppe, vise fingeren, rope og lage diverse andre lyder.
- Hver gang jeg ser en hund så bjeffer jeg. Så en tur på Geitfjellet kan være beinhardt. Ticsene gjør at jeg blir sliten, men jeg kan ikke la være å gå på tur for det, sier han. Det å eksponere seg for det som trigger tics, gjør at han etter hvert blir tryggere i disse situasjonene. Å møte Adresseavisen til intervju på en kafé er en slik situasjon.
Begynte med kremting
Adrian er opprinnelig fra Melbu i Vesterålen, men flyttet til Trondheim i august i fjor sammen med kjæresten Helene Marie Vikre. Han studerer for å bli audiograf, og jobber ved siden av på Rema 1000 på Bakklandet.
Diagnosen Tourettes syndrom fikk han da han var 13 år.
- Det begynte med kremting, og etter hvert fikk jeg flere symptomer. Jeg tenkte konstant på at jeg måtte slutte å lage lyder fordi folk mobbet og hermet etter meg. Jeg ville ikke lage lydene, men jeg måtte. Og det ble bare verre og verre, sier han, som også nylig ble diagnostisert med ADHD. En vanlig tilleggsdiagnose til Tourettes.
Les mer: Linda Østrem telte alt hun gjorde i livet
- Ticsene har forandret seg hele tiden, og nye tics kan dukke opp i de merkeligste situasjoner. En dag jeg lagde lyd på jobben kom det inn en mann og sa at det hørtes ut som om det var et gjøkur der inne. Da han gikk ut av butikken begynte jeg å si «ko ko», sier han og ler.
- Det er viktig å ikke ta seg selv for høytidelig. Man må kunne le litt av seg selv. Dette ufarliggjør mye. Er du i tillegg åpen om «plagene», vil folk rundt deg se at du er trygg på deg selv.
Han slutter å prate et øyeblikk, viser fingeren, rekker tunge, strammer nakken samtidig som det presses fram et brøl. Kombinasjonen utgjør ofte ett og samme tics. Han ser seg rundt i kafeen, legger merke til øynene som ser på ham, og trangen til å gjenta bevegelsene kommer tilbake.
- Det verste i løpet av en dag er blikkene. Man føler at man blir konstant beglodd, sier han.
Les også: Superavdelingen for tvangslidelser kan bli nedlagt (Pluss)
Syklet Norge på langs
I tenårene førte tilstanden til at Adrian isolerte seg og selvtilliten var på bunn. Vendepunktet kom da han var 17 år og moren hans kastet ham langt ut av komfortsonen, og inn i jobben som butikkansatt på ICA.
Årene etter droppet Adrian ut av skolen flere ganger, men fortsatte i butikkjobben for å ikke bli sittende fast i komfortsonen hjemme. Han fikk kjenne på mestringsfølelse, og har nå vært i serviceyrket i ni år.
Adrian er også foredragsholder og bruker mye tid på å motivere og inspirere folk til å nå sine drømmer og mål. Dette gjør han gjennom å fortelle om egne erfaringer. Han har holdt foredrag for både Sykepleierforbundet, spesialpedagoger og for unge mennesker som sliter med å komme ut i jobb. Da kan han stå på scenen i opp til 90 minutter – uten å ha et eneste tics.
Foredraget har bakgrunn i en tur Adrian var på i 2012, da han syklet Norge på langs for å gi Tourette syndrom et ansikt.
Les mer: Studenter får hjelp i studiehverdagen
Han liker nemlig å utfordre seg selv og sørger for at livet ikke blir fattigere selv om han har en diagnose.
- Det viktigste er å fokusere på det positive. Tourettes syndrom kan bringe med seg mye negativt, men jeg kan ikke tenke på det. Da jeg var 14 år spurte legen min om hvem jeg ville vært om jeg ikke hadde Tourettes syndrom. Der og da var det ingenting annet jeg ville enn å være normal. Nå har jeg endelig skjønt hva han mente, ved å se på alle mulighetene det har åpnet for meg framfor begrensningene det setter, sier han.
Tabubelagt diagnose
Det fins ingen tall på hvor mange som har Tourettes syndrom i Norge, men man går ut fra at rundt én prosent av befolkningen har TS i varierende grad.
- Noen har så milde tics at de ikke har kontakt med helsevesenet eller en gang tenker over at de har Tourettes syndrom. Andre kan være hardt rammet, sier Liv Irene Nøstvik, daglig leder i Norsk Tourette Forening.
Fortsatt er det veldig tabubelagt å være åpen om å ha Tourettes syndrom.
- En stor del av jobben vår er å informere om og avlive myter rundt diagnosen - som at alle med TS går rundt og banner og sier stygge ting. Det stemmer ikke. Bare ti prosent har slike tics, sier Nøstvik.
Hun mener det er spesielt viktig for barn og unge å fortelle de rundt seg om sin diagnose.
- Hvis folk får en forklaring på hvorfor man har tics, så får ticsene mindre betydning og blir ikke så rare lenger. De blir bare en del av den personen, sier Nøstvik.
Følg Adresseavisen på Facebook,Instagram og Twitter.
