Torsdag var hun og hunden på vei opp Galdhøpiggen. Men det som skulle bli en hyggelig fjelltur endte ikke helt som hun og hunden hadde tenkt seg.
For på vei opp mot toppen valgt de å snu, og etter en liten stund merket hun at hunden haltet. Etter en nærmere sjekk så hun at hunden hadde sår under potene, samtidig som hun blødde fra et kutt.
- Jeg forsøkte å sette på henne potesokker, men de var for glatte til underlaget. Vi tok en pause, men jeg ville ikke at hun skulle stivne i musklene, så jeg lokket henne med godbiter for å komme oss litt lengre ned.
- Ingen sjanse til å bære henne
Men til slutt klarte ikke hunden mer, og la seg rett ned. Merethe hadde da ikke hjerte til å tvinge hunden lengre ned. Da var de rundt én og en halv time fra bakkenivå i hardt terreng.
- Da ble jeg litt rådvill og prøvde å tenke ut hva jeg skulle gjøre for å få henne ned. Jeg er bare 1,60 høy. Hun er nesten like høy som meg når jeg står, så jeg hadde ingen sjanse til å bære henne noe langt. Jeg forsøkte å bære henne med hjelp av selene hennes, men jeg datt flere ganger da jeg ikke så hvor jeg gikk.
Da måtte hun prøve å få tak i hjelp.
- Jeg hadde heldigvis noe dekning på telefonen, så jeg kontaktet lokalt politi for tips og råd. De satte meg over til spiterstulen hotell på bakken. Hun som jobbet der sa at det var en skoleklasse med turledere på vei ned som sikkert kunne hjelpe.
Fikk endelig hjelp
Men når de kom etter én time kunne de dessverre ikke hjelpe.
- De sa jeg måtte være tøff mot bikkja og få henne ned. Hun var bare nødt til å gå selv. Det ble snart mørkt og vi kunne ikke sitte der så lenge. De hadde ikke noe å hjelpe med, så de gikk videre. Flere gikk også forbi, og jeg spurte om forslag og hjelp til flere, men ingen kunne hjelpe.
Da begynte solen å gå ned bak Merethe og hunden. Men heldigvis etter enda en time kom det to karer som ønsket å hjelpe.
- Det var to menn som kikket litt før de kom bort til meg. Det var en far og sønn fra Finland. De snakket litt seg i mellom og fant på en løsning. De startet å veksle på å bære henne.
Etter hvert tok de en pause. Da dukket en tysk mann opp.
- Han hadde utstyr som vi kunne bruke, et liggerunderlag. Vi fikk lagt henne på det og festet jakken min rundt slik at det ble mer stabilt.
Alle tre mennene ble med hele veien nedover og byttet på bæringen av «Cita».
- Jeg ble så overveldet at jeg begynte å grine. Jeg var så takknemlig for hjelpen de ga meg.
Var nede sent på kvelden
Etter rundt 2 timer kom de ned på bakken. Da var klokken 20.30.
- Hadde det ikke vært for disse fantastiske, empatiske heltene så vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Jeg hadde ikke fått henne ned på egen hånd tror jeg. Helt utrolig at det fins slike mennesker med så gode hjerter.
Nå vil hun få takket de skikkelig.
- Jeg føler jeg ikke fikk takket dem godt nok. Tror ikke de aner hvor mye dette betydde for meg. Jeg fikk ikke spurt om navn, så det eneste jeg vet er landet de kommer fra. Tyskeren hadde vært på Hardangervidda før Galdhøpiggen og skulle opp på Glittertind dagen etter. Jeg er meget takknemlig og er ennå overveldet og rørt over omsorgen de viste overfor Cita.
