Nei, vi er så gamle at vi snart skal død likevel, sa den eldre kvinnen. Den slitte kåpen ga ingen beskyttelse mot verken bequerellene eller isvinden i den fattige landsbyen noen kilometer fra det havarerte atomkraftverket Tsjernobyl.
Det ligger ingen sentimentalitet i det, men jeg ser henne for meg hver gang verden skakes av den mentale isvinden. Denne gangen når den oss fra Japan og kjernkraftsammenbruddet i Fukushima. – Vi lever i usikkerhetens tid, skriver en svensk lederskribent, og minner for sikkerhets skyld om at når mennesker opplever slik utrygghet, skader det også økonomien; det private forbruk faller, aksjonærene trekker seg tilbake og foretakene blir engstelige for å investere, må vite. «Allt hänger i hop», skriver han – og nevner som eksempel Iphone som produseres av komponenter fra ni forskjellige foretak i seks ulike land. Altså katastrofe..
Slik taler den – bortenfor vanlige menneskelige reaksjoner, vil jeg si – som mest er opptatt av hvor vi skal plassere våre «assets», som det heter etter hvert.
Nå som Fukishima svekkes i nyhetsbildet, har vi vel kanskje også fortrengt katastrofen i Tsjernobyl som våren 1986 sto for utslipp langt, langt større enn Nagasaki og Hiroshima til sammen? Ingen ansvarlige varslet. Verden fikk beskjed først da geigertellerne begynte å sprake ved et svensk kjernekraftverk – ikke da den ansatte gikk ut, men da han kom inn igjen! Da hadde nordlige vinder ført forurensingen helt opp til Västernorrland og videre vestover til Snåsa. Millionbyen Kiev som ligger rett sør for Tsjernobyl, ble spart, mens svenske sauer og midtnorske reinsdyr måtte fores ned, som det heter. Løpsk atomkraften skaper sine dødsmarker helt tilfeldig.
Først tre år senere tillot Gorbatsjovs perestroika innsyn i katastrofeområdet. Og tre år etter det igjen fulgte vi – tre norske journalister – en invitert parlamentarikerdelegasjon til Tsjernobyl. En av oss snakket flytende russisk.
Etter bl.a. å ha besøkt flere kreftsykehus i området, tok vi oss – delvis vassende i tung snø – inn til små, avsidesliggende landsbyer der alle med barn eller folk i fertil alder hadde flyktet hals over hode – mange med middagsrestene ennå på bordet. Men de gamle ble i sine falleferdige hus – rundt en liten butikk stort sett uten varer. Det er en av de opplevelser man bærer med seg som et kvasst hogg i hukommelsen.
Og vi husker også de vaiende faner og de titusener som demonstrerte i Stockholm og andre svenske byer: - Stäng ner dom, alla som en! Og Riksdagen sluttet seg til – selvsagt gjorde den det.
I dag er Sverige mer avhengig av kjernekraft enn noen gang, - vi også kan man til dels si. Mens vi okker oss over den plagsomme utsikten til såkalte monstermaster, lukker vi øynene for at det er svensk kjernekraft som berger oss i krisetider. Med unntak av Barsebäck – som mer ble stengt etter påtrykk fra danskene – er alle svenske kjernekraftverk beholdt. Nylig vedtok Riksdagen – riktignok med minst mulig flertall - å bygge to nye reaktorer. I Tyskland kommer 80 prosent av strømforsyningen fra atomkraft. Angela Merkel har varslet en gjennomgang – en ofte nyttet redningsplanke.
Norge er omgitt av bequereller på alle kanter – kraftverket i Kola, atomkirkegården i Andrejevabukta, finske, svenske verk og Sellafield i vest. Og like lite som noen vet hvor haren hopper, vet vi hvor vinden vil blåse.
Tall fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) forteller at 442 reaktorer er i drift verden over. Av dem risikerer nærmere 100 å bli utsatt for jordskjelv. Så bevisst japanerne har vært rundt dette, ble verkene i Fukushima likevel plassert langs kysten der faren for en tsunami er stor.
For sikkerhets skyld om noen skulle ha misforstått: Naturen kan ofte være farlig, men den er ikke ond¿
