Tegningen, som er utført av avisens faste tegner Jan O. Henriksen, viser en muslim med et bombebelte rundt livet og en t-skjorte med påskriften «Jeg er Muhammed og ingen tør trykke meg». Flere har oppfattet tegningen som en Muhammed-karikatur, men dét er ikke tilfelle, ifølge sjefredaktøren.
- Dette er ingen Muhammed-tegning, sier Blix til adressa.no.
- Tvert om. Tegningen er en kommentar til det som skjedde i Islamabad i går der den danske ambassaden ble utsatt for et bombeangrep og åtte mennesker ble drept, fortsetter han.
Reaksjon på terror
Pakistanske myndigheter mener at Taliban sto bak bombeangrepet som hevn for Muhammed-karikaturene som ble trykket i flere danske aviser. Blix avviser imidlertid at tegningen i Adresseavisen kan sammenlignes med de danske karikaturene.
- Da Jyllands-Posten trykket Muhammed-tegningene var det for å teste ut en reaksjon - å teste hvor langt man kunne tøye ytringsfriheten. Det forelå den gang altså ingen grunn, mens vi trykker vår terrorist-karikatur som en reaksjon på bombeangrepet i går. Det mener vi er viktig både av hensyn til de uskyldige ofrene som rammes av terror, og av hensyn til ytringsfriheten, sier han.
Med påskriften «Jeg er Muhammed og ingen tør trykke meg» på t-skjorten, er Blix klar over at budskapet i tegningen kan misforstås. Han forsvarer like fullt bruken av teksten.
- Er det ikke akkurat dette som er terrorisme: Å rettferdiggjøre sine kriminelle handlinger ved å skyve religionen og profeten foran seg, spør Blix.
- Ikke et angrep på Islam
- JanO har tegnet en selvmordsbomber som dekker seg bak religionen. Han står der avkledd alt unntatt sine bomber. Tegningen er ikke et angrep på islam, og vår linje har aldri vært å provosere denne religionen eller dens tilhengere. Vi har derfor heller ikke trykket de omstridte Muhammed-tegningene, sier Blix.
Han legger til at han synes det er beklagelig dersom mange misforstår hensikten med tegningen, men mener det må være legitimt å angripe en terrorhandling med en tegning.
- Hvis ikke har vi latt frykten for misforståelser bli viktigere enn plikten til å si fra.
