Ruth Wærdahl Wesenlund møtte aldri faren sin. Hun ble født nesten samtidig med at han ble pågrepet av Henry Oliver Rinnan en oktobernatt for 70 år siden. En dag eller to tidligere hadde Reidar Wærdahl fulgt sin gravide kone Bergljot til «Stiftelsen», fødeklinikken på Kalvskinnet i Trondheim. Siden så ekteparet aldri hverandre.

NKPs motstandskamp

Reidar Wærdahl var med i Wærdahl-gruppa som ble ledet av broren Carsten. Gruppa besto av NKP-ere og andre vensteorienterte som deltok aktivt i motstandskampen i Trøndelag under krigen. Høsten 1943 var kommunistmiljøet i landsdelen sterkt svekket etter to tidligere aksjoner fra Rinnan og hans folk. 10 medlemmer i Thingstad-gruppa var henrettet samme vår, og mange andre fengslet.

Et mislykket likvidasjonsforsøk på Rinnan ble et påskudd til nye aksjoner mot miljøet. Carsten ble først tatt og grovt torturert. Siden ble en rekke andre av gruppas medlemmer og medhjelpere arrestert og plassert i Vollan kretsfengsel. Under en summarisk rettssak fikk åtte av gruppas medlemmer dødsdom.

De dødsdømte sang

– Familien leste om dødsdommen i avisen dagen etter henrettelsen, forteller Ruth Wærdahl Wesenlund. Som barn visste hun lite om familiens krigshistorie, ikke særlig mer enn at faren og to onkler ble henrettet samtidig på Kristiansten festning. Den andre onkelen var gift med farens søster. Henrettelsene fant sted 17. november 1943, akkurat én måned etter at Ruth var født.

– Noen fortalte oss at de dødsdømte sang «Alltid freidig når du går» på vei mot retterstedet. I alle årene etterpå har jeg tenkt at denne sangen skal synges i min begravelse. Rolv visste at jeg ville det, forteller Wesenlunds enke.

Hun ble svært rørt da hun fikk vite at også ektefellen ønsket samme sang i sin begravelse. Han døde 18. august i år. Hun har aldri hørt at Rolv var knyttet til «Alltid freidig» på andre måter. Hun antar derfor at hennes familiehistorie påvirket valget hans av begravelsessanger.

Takk til kommunister

I Ukeadressa i dag, 7. desember, forteller Ruth Wærdahl Wesenlund mer om oppveksten i familien som ble uvanlig sterkt rammet av krigens redsler. Etter krigen var farens politiske tilhørighet aldri noe tema. Men hun vet at mange kommunister, som overlevde krigen, ble utsatt for massiv overvåkning.

Denne høsten har gjenlevende medlemmer av Osvald- og Pelle-gruppa, NKPs sabotasjegrupper i Oslo-området, omsider fått offentlig anerkjennelse og takk for sin krigsinnsats. I Trondheim jobber Berit Rusten for at innsatsen til Wærdahl- og Thingstad-gruppa også skal bli husket. Hennes far, Harald Rusten, var medlem av Wærdahl-gruppa. Han ble pågrepet samtidig med de andre, men «bare» dømt til tysk krigsfangenskap. Rusten ønsket å lage en minnemarkering på 70-årsdagen for henrettelsene, men tida ble litt knapp. Markeringen er derfor utsatt til 17. november 2014. Da vil FAKT, Forsvarets avdeling for kultur og tradisjon, stå som formell arrangør. Også Ruth Wærdahl Wesenlund ønsker å delta under denne markeringen.

Les mer om Thingstad- og Wærdahl-gruppa og de trønderske kommunistenes utsatte posisjon under og etter krigen i lørdagens utgave av Ukeadressa, 7. desember 2013.

Adresseavisen med Ukeadressa kan du kjøpe og lese digitalt her.

Arbeiderkunst: - Pappa var så glad i dette kunstverket på jernbanestasjonen. Kanskje var det laget av en av hans kompiser, sier Berit Rusten, som er i ferd med å skrive bok om farens Harald Rustens krigsopplevelser. Foto: jens petter søraa
Krigsminne: Samtlige henrettede medlemmer av Thingstad- og Wærdal-gruppa er gravlagt ved monumentet til minne om frihetskampens ofre på Domkirkegården i Trondheim. Også flere andre som ofret livet i samme kamp er gravlagt samme sted, 34 personer til sammen. Men navneplaten begynner å bli slitt og er vanskelig å lese. Vedlikehold er kanskje nødvendig? Foto: jens petter søraa
«Alltid freidig» hørte med da Rolv Wesenlund ble bisatt fra Frogner kirke i høst. Foto: Aas, Erlend, NTB scanpix
Ruth Wærdahl Wesenlunds far ble henrettet på festningen i Trondheim under krigen. I Ukeadressa i dag forteller hun den hittil ukjente familiehistorien. Foto: Kristin Svorte, Adresseavisen