I disse dager hopper iranere gjennom ild, knyter knuter på gresstrå og tilbringer en hel dag i friluft. Alt for å feire våren og det nye året.

Men først og fremst er den iranske nyttårsfeiringen – newroz – en hjemmekoselig tradisjon. Mellom 21. mars og 3. april besøker folk familie og venner for å markere at våren er her og at alt starter på nytt. Det gamle er glemt og fremtiden er lys.

- Flaks at det er påske

På Tiller i Trondheim har Zia Kamali og Soheila Mashayekh invitert vennene Babak Yazdani og Zohreh Roahani til pynting av det tradisjonelle nyttårsbordet, Hæft-Sin. Bordet må inneholde syv gjenstander som alle begynner på bokstaven s på persisk. På norsk blir det ikke like elegant: eple, hvitløk, bær, hvetespirer, penger, eddik og blomster. Gjenstandene symboliserer helse, medisin, fremgang, gjenfødsel, rikdom, tålmodighet og vårens ankomst.

Eksiliranerne sier det er svært viktig for dem å beholde de iranske tradisjonene selv om de snart har bodd i Norge i et kvart århundre.

– Det er ekstra viktig for oss nå som den fysiske koblingen til Iran er brutt, sier Soheila som er opptatt av å videreføre ritualene til sine egne barn og barnebarn.

– Våre barn har vokst opp med denne tradisjonen her i Norge. Jeg er sikker på at de kommer til å bringe den videre til sine barn.

Drømmer om giftermål

I år er newroz samtidig med den kristne påsken. Det er et heldig sammentreff.

– Det gjør at vi får ekstra fridager til å feire vårt nyttår. Det er flott, sier Soheila.

De ekstra fridagene blir brukt til å besøke gode venner, men også til mer spektakulære hendelser.

– Vi har en tradisjon der vi hopper over brennende bål. Det er en form for renselse. Man sier til flammen: «Fjern den gule fargen fra mitt ansikt og gi meg en frisk, rød farge».

Newroz er også tidspunktet der drømmene for det nye året blir pønsket ut.

– Jentene knytter knuter på gresset. Det betyr at de kommer til å finne seg en ektemann i løpet av det neste året, sier Soheila.

– Gjorde du det da du fant Zia?

– Jaja, alle gjør da det, sier Soheila med et smil.

Den 13. og siste dagen i feiringen er i en særstilling. Den må tilbringes utendørs.

– Hvis du ikke gjør det risikerer du stor ulykke i året som kommer. Men det er ikke så mange som tror helt på det. Vi bruker dagen til piknik hvis været er fint.

Undertrykket under presteregimet

Zia og Soheila tilhører bahai, en religion som oppsto i Persia på 1800-tallet. Bahaiene tror på den åndelige enheten av hele menneskeheten og anser både Jesus, Buddha og Mohammed som guddommelige sendebud. For bahaiene er feiringen av newroz ekstra viktig. Den kommer nemlig på slutten av deres fasteperiode.

– Når nyttåret kommer har vi fastet fra seks om morgenen til seks om kvelden i tre uker. Da er det klart det blir en stor fest når fasten brytes, forteller Soheila og Zia.

Det har ikke vært enkelt å være bahai i Iran siden den islamske revolusjonen i 1979. For Zia og Soheila ble det etter hvert umulig. De måtte rømme landet.

– Jeg jobbet som veterinær i det offentlige under sjahens regjeringstid. Da islamistene overtok, mistet jeg jobben.

Ayatollah Khomeini og hans kumpaner sparket alle bahaier i statsapparatet fra sine stillinger.

– Jeg prøvde meg som taxisjåfør og kleshandler, men det ble etter hvert umulig for meg å forsørge familien min, sier Zia.

Det toppet seg da han ble stoppet i en kontrollpost og ble bedt om å oppgi hvilken religion han tilhørte.

–Jeg ble arrestert og fengslet i tre måneder uten grunn. Etter hvert fikk jeg beskjed om å komme tilbake for å få min dom. Etter samråd med familien kom jeg frem til at jeg ikke kunne risikere det. Vi bestemte oss for å flykte til Norge.

Fortsatt har ekteparet trosfeller som er fengslet i Iran.

– Vi tenker ekstra på vennene våre som er i fengsel nå under newroz. Vi ber for dem. De har det ikke bra, sier en alvorlig Soheila.

Jobber på Nidar

Newroz handler om å glede seg over det man har og ønske fremtiden velkommen.

Zia og Soheila har i dag mye å være takknemlige for.

– Vi har fått tre barn og har gode jobber i Norge.

Zia omskolerte seg etter at familien flyttet til Norge. Med utdannelse innen maskinteknikk og næringsmidler fikk han jobb på sjokoladefabrikken Nidar i Trondheim. Han stortrives.

– Jeg savner ikke veterinæryrket i det hele tatt. Nidar er en flott arbeidsplass med et godt arbeidsmiljø, sier Zia.

Soheila jobber som tolk i Trondheim kommune og trives med det.

Men det ligger en sorg under gleden. Så lenge de islamske prestene styrer Iran, kan de ikke reise tilbake til sitt hjemland.

– Jeg reiste tilbake én gang. Det gjør jeg aldri igjen, sier Soheila.

Hun ble stoppet på grensen og avhørt på grunn av sin tro. Hun fikk en summarisk dom, og måtte betale seg ut av regimets klør.

– Jeg hadde med små barn, det var helt fryktelig. Jeg tør ikke reise tilbake igjen, sier Soheila.