I ett minutt høres kun ventilasjonsanleggets monotone sus. Den siste som døde plutselig og uventet av sykdom, ble 53 år.
Etter årsmøtet i verkstedforeningen ved Marienborg går et førtitall medlemmer ned til puben på hjørnet av Folkets hus. De spiser et karbonadesmørbrød, tar noen pils og snakker om jobben i de digre hallene i skyggen av Byåsen, nede ved Nidelva på jernbanens hovedverksted for vedlikehold av dieselmateriell. Om sveiserøyken, asbesten, om oljedampen og eksosen som svei i øynene. Om giftadvarslene som var klistret på 200-litersfat med løsemidler.
83 NSB-ansatte døde før pensjonsalder
I flere år har arbeidere og tillitsvalgte stilt seg spørsmål om det kan være en sammenheng mellom arbeidskamerater som døde i ung alder, de mange syke og den jobben de gjorde for å holde togene i trafikk på Nordlandsbanen.
Dunsten av diesel
Året er 1986, og Gunnleif Myhre er begynt som lokstallvisitør på Marienborg. Hans jobb er å rengjøre togmateriell. Både understell, karosseri og motorer på lokomotivene skal spyles rene for skitt og støv før de sendes ut av lokstallen. Av og til skjer det dyretragedier på linja. Da blir jobben ekstra krevende for spylerne.
HØR GUNNLEIF FORTELLE: - Mange har dødd av kreft
Lufta i lokstallen kan være så stinn av eksos fra kaldstartede lokomotiver på tomgang at det er som å gå inn i et tåkehav. I hallen uten luftavtrekk står åpne oljefat, og det dunster olje fra de varme motorene som skal rengjøres.
Likevel en ettertraktet arbeidsplass. Gode kolleger, sikker jobb, et sted hvor sønner går i sine fedres fotspor. Men det er noe Myhre stusser over: Sofaen i spiserommet brukes som soveplass, mens andre halvsover rundt lunsjbordet.
Advarslene var kommet
Midt på 80-tallet kom de første advarslene. Løsemidler kunne forårsake varige hjerneskader, og det ble registrert opptil 200 nye tilfeller hvert år.
Avisene skrev om billakkerere, malere, trykkeriarbeidere, laboranter og plastbåtarbeidere. Noen av dem var så rammet av hukommelsessvikt at de måtte ha hjelp for å finne hjem etter jobb. Også jernbanearbeiderne begynte å ane fare.
Til nå hadde asbest vært et alvorlig problem, og på slutten av 90-tallet måtte Jernbaneverket og NSB betale ut erstatninger til asbestskadde arbeidere.
TIDLIGERE ANSATT - Jeg følte meg forgiftet
Men farlige løsemidler blir håndtert på en lemfeldig måte. I verkstedhallen på Marienborg vaskes motordeler i løsemiddelet trikloretylen – et supermiddel for å få motordeler avfettet og rene. Men det er en hake ved stoffet. Det er ren gift.
I 1980 ansettes en tidligere Nobø-arbeider på verkstedet. Han blir lettere sjokkert når han ser hvordan det farlige stoffet håndteres. På Nobø fikk lakkererne klar beskjed om å unngå direkte kontakt med trikloretylen. Det ble tatt urinprøver jevnlig. De som «pisset tri», ble tatt ut av jobben for en periode.
I «trirommet» på Marienborg gikk hans nye arbeidskamerater opp i trikaret for å spa ut bunnslam. De som jobbet med det giftige middelet, kunne bli rødflammet på kroppen etter å ha tatt seg en øl. Det ble sagt at ballene til gutta som rengjorde trikaret, skrumpet inn som svisker.
En eim av gift
Tri er kreftfremkallende hos dyr, muligens også hos mennesker. Fem gram tri er dødelig dose for et menneske. Informasjonen står å lese på deklarasjonen fra Yrkeshygienisk institutt, utgitt i oktober 1980. I ettertid har det blitt kjent at eksponering for trikloretylen kan påvirke hjertet og føre til plutselig død.
Advarselen fra den nyansatte Nobø-arbeideren bidro til forbedringer på Marienborg. Ingen skulle lenger stå oppe i karet under rengjøring. Men fortsatt ble det syndet. Portene til trirommet kunne bli åpnet for lufting mot verkstedet, og en eim av tri fylte hallen. Det giftige middelet ble fortsatt brukt, selv om helsefarene var godt dokumentert.
« ... det er vel slik at en ikke ønsker å gå for raskt frem heller. Triens rengjøringsevne er udiskutabel», heter det i et internt dokument fra Marienborgs trigruppe, en arbeidsgruppe bestående av bedriftshelsetjenesten, verneleder, hovedverneombud, ansatte og ledelse.
I dokumentet fra 1986 omtales også de uoffisielle vaskeplassene i verkstedet, hvor motordeler fortsatt vaskes i bøtter og kar fylt med farlige løsemidler. Ansvaret for å fjerne slike «snuskete vaskeplasser» er det verksmesterne som har, ifølge arbeidsgruppas notat.
Verneutstyr: kjeledress
Gunnleif Myhre trekker på seg spyledressen, til forveksling lik den kriminaletterforskere bruker når de undersøker et åsted, og går ned jerntrappa til grava under spylesporet.
Han sprøyter de tilgrisete delene med løsemiddelet Selaclean. 200 liter per understell. Nå skal stoffet jobbe seg inn i skittlagene før dritten spyles av med varmt vann.
Selaclean gjør reint, men er langtfra ufarlig. I NSBs brukerveiledning fra 1981 står det at løsemiddelet inneholder white spirit som tas opp i mage, tarm og lunger. Innånding av damp eller tåke kan påvirke nervesystemet. En sprut i øyet kan gi alvorlige skader. Ved hudkontakt skal tilsølt tøy fjernes raskt. (I dag inneholder Selaclean mildere virkestoffer.)
TILLITSVALGT: - Mistenker at NSB har svin på skogen
I tåka av løsemiddel er kjeledressen Myhres eneste verneutstyr. Vernebriller vil han ikke bruke, de dugger, og den kaffefilterliknende vernemasken foran munnen er mest til plunder. Friskluftmasken med plastskjerm foran øynene er umulig å jobbe med når arbeidet skal gå raskt og effektivt.
Myhre går inn i lokets maskinrom. Det er trangt som i en ubåt, og det er ikke tid til å vente på at motorene er avkjølt. Lokomotivet skal rekke neste avgang til Bodø. Opptil 200 liter motorolje etterfylles og lufta er stinn av oljedamp. Motorene rengjøres med løsemiddel som fordamper mot varmt jern.
Etterpå går Myhre i dusjen for å skrubbe av seg skitt, olje og løsemiddel som har trengt gjennom kjeledressen og festet seg til huden.
Det tar ikke mange ukene før Myhre selv kjenner den samme følelsen som karene som legger seg nedpå i lunsjen. Trøttheten. Døsigheten. Svimmelheten.
Men løsemidler var slett ikke den eneste faren ved jernbanens verksted. Enda et problem hadde lenge ligget i lufta.
Dieselhester i tåkehav
Inne i lokstallen står diesellokomotivene på rekke og rad. Det er minst 3000 hestekrefter i hvert av dem. Når lokene fyres opp, legger eksosen seg som et tjukt teppe under taket. Så synker den ned og blir til et tåkehav der arbeiderne jobber. Det fortelles om arbeidere som ble så avhengig av den daglige dosen dieseleksos at de la søndagsturen om Munkegata for å sniffe eksos fra bussene.
Eksos har vært en hodepine siden de første diesellokomotivene kom på slutten av 60-tallet. Dette problemet var det første verneombudstjenesten grep tak i da den startet i 1978. I 1987 kom det første ventilasjonsanlegget i øvre lokstall. I nedre lokstall, der de startet lokomotivene, ble portene tidvis åpnet for utlufting.
Det var stadige forbedringer, men inne i hallene føltes fortsatt ubehaget av den kvalmende eksosen. De ansatte i lokstallen foreslo å trekke lokene ut for å starte dem i friluft, men det ga merarbeid og var mindre effektivt. På Marienborg ble det gjort eksosmålinger i 1996 som viste at myndighetenes tiltaksgrense ikke var oversteget, men problemene var tilstrekkelige til å gi ubehag, ifølge et skriv fra yrkeshygienikeren ved Marienborg.
Tidligere klubbleder Stig Hofstad mener arbeidsstokken var for pliktoppfyllende.
– Det hendte vi lufta ut eksosen før Arbeidstilsynets folk kom på besøk, sier Hofstad.
Krevde ventilasjonsanlegg
Så sent som 8. april 2002 fikk vedlikeholdssjef Torild M. Amundsen et skriftlig opprop fra 11 ansatte i lokstallen. De protesterte mot manglende ventilasjon og dieseleksosplager:
«Da vi nok en gang er i ferd med å bli lurt av vår egen ledelse, finner vi det påkrevet å sette frem våre krav til den luftkvaliteten vi skal jobbe i. Vi har hele tiden blitt bedt om å være tålmodige for om kort tid vil problemet bli løst når vi i forbindelse med ny hall får nytt anlegg», heter det i oppropet.
Arbeiderne påpeker at dette med tålmodighet var noe de hadde fått høre hvert eneste år i ti år, uten at problemet var løst.
«For å vise at vår tålmodighet er oppbrukt og at vi mener alvor, krever vi en ferdigstillelse av ventilasjonsanlegget før 1. september 2002», skriver de til ledelsen.
Det skulle gå 25 år fra verneombudenes første bekymringsmelding om dieseleksos, til det i 2005 kom et ventilasjonsanlegg i lokstallen som arbeiderne mente ga et forsvarlig arbeidsmiljø.
Forskere ved Karolinska institutet i Stockholm mener dieseleksoseksponeringen øker risikoen for lungekreft og hjerteinfarkt, samt andre alvorlige sykdommer.
Folkehelsa i Norge viser til at jernbanearbeidere som har vært utsatt for en høy eksponering av dieseleksos, har økt risiko for å utvikle lungekreft.
Oktobermøtet
Kvelden 21. oktober 1986 ønsker verneombud Aksel Skjelbred velkommen til lokstallens spiserom. Skjelbred er en ung, uredd idealist, og på Marienborg er det nok å ta tak i. Fem ganger dette året stopper han arbeidet i lokstallen fordi han mener eksosen er helsefarlig.
Denne kvelden er det ikke eksos som skal diskuteres. Derimot en løsemiddelaksjon igangsatt av NSB-ledelsen. Blant møtedeltakerne er representanter fra bedriftshelsetjenesten og en yrkeshygieniker fra NSB i Oslo.
Skjelbred sier at Marienborg er utpekt som et spesielt objekt for aksjonen på grunn av de store mengdene løsemiddel som benyttes i lokstallen. Eksemplene er mange.
Bare i løpet av årets ni første måneder gikk det med 17000 liter av løsemiddelet Selaclean til spyling av understell og rengjøring av gulv. I tillegg ble det brukt 10000 liter lakkvask for å vaske karosserier og lokomotivvinduer. NSB er nå i startfasen med å skaffe oversikt over bruken av løsemiddel. Yrkeshygienikeren sier de giftige stoffene kan benyttes, men de må brukes på en forsvarlig måte.
De få verkstedarbeiderne som har møtt opp, får en innføring i symptomene ved bruk av de organiske stoffene. Løsemiddel binder seg til fettvevet i kroppen, og fordi hjernen er svært fettrik, angripes både den og nervesystemet raskt. Symptomene på løsemiddelskader er diffuse, men alvorlige, forteller en sykepleier: tretthet, hodepine, svimmelhet, kvalme, oppkast. Symptomene kan bli varige ved lang tids påvirkning, og føre til konsentrasjonssvikt, sløvhet, depresjon. Utsatte organer er lever, nyrer og hjerte.
Det advares spesielt mot løsemiddelet trikloretylen.
Kjemikalieadvarsler
Fire måneder etter oktobermøtet skriver verneombud Aksel Skjelbred en rapport til fagforeninga. Han lister opp erfaringer med løsemiddelaksjonen: Forbruket av Selaclean har gått ned. Ved spyling av lokomotiv brukes nå stoffer som er påstått langt mindre helsefarlige. Men aksjonen er dårlig fulgt opp av NSB og verneleder, påpeker Skjelbred. Og gruppen som jobber med løsninger har liten fremdrift. Det positive er at det bygges ny vaskehall, og at luftavtrekk monteres ved flere arbeidsstasjoner hvor det brukes løsemiddel.
Men åtte år etter at løsemiddelaksjonen startet, er løsemidler fortsatt et problem på Marienborg.
I 1994 trykker «Bufferen», verkstedarbeidernes eget medlemsblad, et skriv som tyder på at det har skjedd lite med bevisstheten rundt løsemiddelskader og verneutstyr:
«Det er ikke lett å lese advarslene på kjemikaliene, det slurves med verneutstyr og de som står i nærområdet, blir også eksponert. Både ledere og arbeidere oppfordres til å ta ansvar.»
I dag forklarer tidligere bedriftslege ved NSB Trondheim distrikt på 80-tallet, Per Gunnar Jenssen, Marienborg-arbeidernes manglende bruk av verneutstyr på denne måten:
– Bedriftshelsetjenesten påpekte dette mange ganger. I ettertid kan en spørre om arbeidsgiver burde brukt sin styringsrett og påleggsplikt for å beordre folk til å bruke verneutstyr. Det var først da asbestforskriften kom at Arbeidstilsynet påla bruk av verneutstyr. Da er vi på 1990-tallet.
Tidligere hovedverneombud Aksel Skjelbred, som sluttet ved Marienborg i 1996, mener at ledelsen burde tatt et større ansvar:
– Det er arbeidsgiver som skal påse at arbeidstakere bruker verneutstyr, ifølge arbeidsmiljøloven. Men når det er sagt, kan ikke arbeidstakere fratas ansvaret for å verne om sin egen helse.
Diagnose: løsemiddelskadd
Tidligere lokstallarbeider Steinar Haugrønning har lenge slitt med hukommelsestap. I jobb på Marienborg var han plaget av ekstrem trøtthet.
– Jeg har problemer med å lære meg nye ting. Hukommelsen svikter, jeg skriver lapper og glemmer hvor jeg har lagt dem. Når jeg snakker, sliter jeg med å finne ord, og det hender at jeg glemmer hva jeg egentlig skulle si. Midt i samtalen.
Bekreftelsen på at han var løsemiddelskadd fikk han i juni i fjor, fra arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs. Den kom ti år etter at han sluttet på Marienborg. Legene mener det er sannsynlig at den nå uføretrygdede lokstallarbeideren har pådratt seg en yrkesskade etter å ha vært eksponert for løsemidler ved Marienborg i 22 år.
Fra 1979 til 1989 gikk Haugrønning turnusen de ansatte kalte spyletur, hvor han rengjorde dieselmateriell med såkalt høyaromatisk white spirit. Et sterkt og konsentrert løsemiddel. Selaclean var et slikt middel.
Fra 1989 til 1991 jobbet Haugrønning i laboratoriet. Der tok han oljeprøver for å sjekke kvaliteten på motoroljen. Olje ble kokt opp i et rom uten avtrekksskap.
De siste ti årene på Marienborg, frem til 2001, rengjorde Haugrønning de varme lokmotorene med white spirit i trange lok uten ventilasjon.
I dokumenter fra arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital bekrefter bedriftshelsetjenestens yrkeshygieniker, Jan Stokdahl, dette. Stokdahl opplyser at arbeidet med rengjøring av dieselmotorene trolig ga en meget tung eksponering for løsemidler.
Da Haugrønning sluttet, var det gått 15 år siden NSB startet sin løsemiddelkampanje.
Et hjerte i grus
I 1983, tre år etter at «Nobø-arbeideren» advarte mot trikloretylen, står han i en stige da hjertet begynner å hamre voldsomt. Han segner om på jobben og sendes til sykehus med symptomer på angina. Men hjertemedisinen nitroglyserin virker ikke.
Så gjør kona en skremmende oppdagelse; mannens hjerte hamrer som om det går i en grusgang. Før kollapsen rengjorde han et lok og brukte 400 liter Selaclean. Han frykter at hjertets «grusgange» kan skyldes omgangen med løsemidler.
På slutten av 1990-tallet, drøyt 15 år etter kollapsen, er helsa så dårlig at han må slutte i jobben. Han har problemer med konsentrasjonen. Hukommelsessvikt. I dag er han erklært løsemiddelskadd og er uføretrygda.
Han er en av marienborgerne som har fått innvilget erstatning gjennom Nav. Et nåløye å passere for den som søker yrkesskadeerstatning.
Ekspert mot ekspert
For at Nav skal godkjenne en lidelse som «yrkessykdom,» må den først stå på lista over yrkessykdommer som kan godkjennes. Eksempler på sykdommer som skal likestilles med yrkesskade, er plager som skyldes forgiftning eller annen kjemisk påvirkning, allergi, hud- og lungesykdommer.
Ifølge arbeidsmedisiner Håkon Lasse Leira ved St. Olavs Hospital er lista til hinder for godkjenning av alle sykdommer som ikke står der.
– I tillegg til at sykdommen må stå på lista, må den oppfylle tre til fire ekstra kriterier med hensyn til sykdomsbilde og eksponering for å bli godkjent. Det skjer ofte at Nav er uenig med arbeidsmedisinerne, sier Håkon Lasse Leira.
Det finnes eksempler på pasienter fra Marienborg som har møtt veggen hos Nav, selv etter å ha fått en arbeidsbetinget diagnose hos arbeidsmedisinere og nevropsykologer. Med andre ord: Ekspertene blir overprøvd av kolleger i Nav.
Per Gunnar Jenssen, tidligere bedriftsoverlege i NSB, er i dag rådgivende overlege hos Nav i Oslo.
– Det kan være mørketall over yrkesskadde på Marienborg, men som bedriftslege, og nå som Nav-lege, har jeg sett slike saker fra begge sider. Lovverket sier at det skal være overveiende sannsynlig at skaden skyldes yrkeseksponering. Det finnes flere eksempler på at folk har vært eksponert for løsemidler i yrket, men at de også har hatt et stort alkoholinntak privat. Da må en finne ut om skaden kunne skjedd uavhengig av alkoholinntaket, og det blir en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle, sier Jenssen.
Et problem for arbeidsmedisinerne er å bevise hva den enkelte ble eksponert for av helsefarlige stoffer i jobben. Årsak: Arbeidsgivere fører ikke en systematisk oversikt, slik loven pålegger dem.
De utilgjengelige registrene
Alle arbeidsgivere har plikt til å føre register over arbeidstakere som utsettes for kreftfremkallende stoffer på arbeidsplassen. Opplysningene skal oppbevares i 60 år.
– Men dette er kun en sovende papirforskrift. Sannheten er at nesten ingen bedrifter gjør dette, sier arbeidsmedisiner Håkon Lasse Leira.
Han får støtte fra andre eksperter Adresseavisen har kontaktet.
Leira sier eksponeringsmålingene i de fleste bedrifter er elendige, noe som gjør det vanskelig å slå fast hvor stor doser den enkelte arbeider ble utsatt for.
Det er ikke uvanlig at det tar 20-30 år fra eksponering til du blir syk av kreft. Derfor kan det ta mange år fra en arbeider utsettes for farlige stoffer i jobben, til han eller hun søker yrkesskadeerstatning. Og manglende registrering betyr at disse personene får problemer med bevisføringen.
Adresseavisen har møtt stengte dører i arbeidet med å undersøke en mulig sammenheng mellom arbeidsmiljø og sykdom på Marienborg. Og der vi har fått adgang, finnes ikke søkbare datasystemer.
Vi har bedt Arbeidstilsynet om resultatene fra dieseleksos-målinger som ble gjennomført fra 1980 til 2005 på Marienborg. De er trolig lagret hos Statens arbeidsmiljøinstitutt, men instituttet nekter å utlevere sitt materiale. Vår klage er nå til behandling hos Arbeidsdepartementet.
Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital, som utreder yrkesskader i Midt-Norge, kan ikke fortelle hvor mange arbeidere fra Marienborg de har hatt til vurdering for mulige yrkessykdommer. De har heller ikke hatt et søkbart system for dette siden 90-tallet, den gang dataprogrammet Word Perfect var operativt.
Grov underrapportering
Heller ikke Nav kan svare på hvor mange ved Marienborg som har fått godkjent yrkessykdom eller uførhet. De har heller ikke søkbare systemer for dette.
Det er usikkert om bedriftshelsetjenesten ved Marienborg har slik oversikt, NSB har nektet å gi oss opplysninger om slike forhold. Det nærmeste vi kommer svar på omfanget av yrkessykdommer, er den generelle skadestatistikken til Finansnæringens hovedorganisasjon på bransjenivå.
– Tall på yrkessykdom tyder på grov underrapportering, sier arbeidsmedisiner Håkon Lasse Leira.
Kols er ett eksempel på sykdommer som underrapporteres. Helsedepartementet anslår at det årlig er 20000 nye tilfeller av kols. Internasjonalt er det enighet om at 15 prosent av kolstilfellene skyldes arbeidsmiljø. I så fall betyr det 3000 nye tilfeller av arbeidsbetinget kols her i landet hvert år. Men til Arbeidstilsynet rapporteres det årlig inn under 100 nye tilfeller.
– Det er en underrapportering på 97 prosent. Det samme gjelder antagelig for sykdommer som astma og lungekreft, poengterer Leira.
Verkstedklubben har heller ingen samlet oversikt over saker hvor Marienborg-ansatte har fått erstatning.
Tidligere klubbleder Stig Hofstad husker godt hvordan skadene rammet kolleger. Hans erfaring kan forklare hvorfor verkstedforeninga ikke får kjennskap til skadeomfang og utbetalinger.
– Dette var et ømtålig tema. Du vil ikke bli assosiert med glemskhet, ustabilt humør og mulig impotens. Dette ble dysset ned. De fleste som fikk erstatning, ønsket ingen snakk om dette.
Adresseavisen kjenner til at minst ni tidligere arbeidere ved Marienborg har fått yrkesskadeerstatning, og fem av dem har fått erstatning for løsemiddelskader. Andre har bedt om advokatbistand for å få vurdert sine saker juridisk.
Men noen av dem som ble alvorlig syke på Marienborg, vil aldri få sine saker behandlet.
Listen over de døde
Det føltes på mange måter som å komme hjem da lokstallvisitør Gunnleif Myhre gikk inn porten på Marienborg første gang i 1986. Her jobbet flere slektninger av ham, blant annet to onkler. De skulle ikke bli kolleger så lenge. Lokstallvisitør Martin Myhre døde i juni 1992 av kreft i tykktarmen, 66 år gammel. To år etter døde verkstedarbeider Hilmar Myhre (65). Han døde brått av hjertestans på hytta.
– Den gang tenkte jeg ikke at dødsfallene kunne ha noe å gjøre med jobben på Marienborg. Men da stesønnen til onkel Hilmar, Egil Bakken på 53 år, døde i 1999, hadde kollegene lenge snakket om at det kunne være en sammenheng mellom arbeidsmiljøet og alle krefttilfellene.
På den tiden begynte Gunnleif selv å få alvorlige problemer med helsa.
Nye undersøkelser
Adresseavisen presenterte fredag tall fra Marienborg som fikk forskere til å ønske undersøkelser av om det kan være en sammenheng mellom sykdom og de stoffene arbeiderne er blitt utsatt for.
JOURNALISTENE: Slik jobbet vi med Marienborg-saken
Bjørn Hilt, som er leder for arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital, mener det er naturlig å inkludere andre verkstedarbeidere i Trondheim i en slik undersøkelse.
Siden 1980 har i overkant av 500 arbeidere jobbet i de utsatte verkstedhallene på Marienborg. Adresseavisens kartlegging viser at 83 av disse døde 67 år eller yngre.
Vi har vært i kontakt med pårørende til de som har dødd tidlig, og resultatet av våre undersøkelser viser:
36 døde av kreft.
30 døde av hjertesykdommer.
De øvrige som døde av sykdom, hadde andre diagnoser.
Bak hvert dødsfall skjuler det seg historier som kan være interessante for forskerne:
Lokstallarbeider Åge Frengen var tidligere norgesmester i terrengløp og aktivt friluftsmenneske. Etter en sykkeltur fra Selsbakk til Heimdal satte Frengen seg i en hagestol. I neste øyeblikk var han borte. 53 år gammel. Frengen ble ikke obdusert, men dødsårsaken ble anslått å være blodpropp til lungene.
Magne Wikran jobbet 18 år på Marienborg før han ble overtallig. I flere år jobbet han med termisk sprøyting, la varm pulverlegering på kaldt metall for å gjøre det ekstremt hardt. Han hadde lenge vært plaget av hodepine og var ofte sliten når han kom hjem fra jobb. En morgen segnet han plutselig om. To dager senere døde han, 49 år gammel.
Wikran ble ikke obdusert, men legene mente dødsårsaken var blodpropp til hjernen. Wikrans to sønner vil nå vite om arbeidet på Marienborg kan ha gjort faren syk.
Et annet sted i Trondheim sitter en enke og mor. Hennes mann døde av hjerteinfarkt, 53 år gammel. Senere døde sønnen av bukspyttkjertelkreft. Han ble 34. Begge jobbet det meste av sine yrkesaktive liv på Marienborg.
Eksemplet Sæterhaug
På lungeposten ved Regionsykehuset i Trondheim fikk Arvid Sæterhaug beskjeden som fikk verden til å rase sammen for ham og familien. Kona Maj-Britt oppfanget ordene «lungekreft» og «spredning til skjelettet», før hun besvimte.
Etter det første sjokket spurte Arvid legene:
– Hva vil dere gjøre?
Spørsmålet kom i retur.
– Hva vil du vi skal gjøre?
Fem uker senere døde han, 46 år gammel.
Når det slurves med å føre register over arbeidstakere som utsettes for kreftfremkallende stoffer, kan dokumentasjonen bli tung for den som vil undersøke om den syke døde av jobben.
Men i Sæterhaugs tilfelle finnes målinger. I 1977, noen år tidligere enn kollega Magne Wikran, startet Arvid Sæterhaug med termisk sprøyting. I 1980 ble det foretatt støv- og gassmålinger på Sæterhaugs arbeidsstasjon.
Målingene viste at mengden helsefarlige metaller, blant annet støvpartikler av krom, oversteg myndighetenes administrative norm inntil fem ganger i pustesonen – selv med bruk av verneutstyr.
Det gikk 15 år fra denne målingen ble foretatt, til Arvid Sæterhaug fikk konstatert lungekreft.
På dødsleiet sørget en svigersønn i forsikringsbransjen for at det ble tatt prøver av Arvid Sæterhaug. Dagen før han døde, konkluderte en arbeidsmedisiner med at den dødssyke arbeideren var blitt syk av jobben han utførte for NSB. Støv- og gassmålingene fra 1980 var med i vurderingen.
I Sæterhaugs journal står det:
«(¿) Sæterhaugs kreftsykdom er forårsaket av en kromeksponering i yrkesmessig sammenheng. Det er meldt som yrkessykdom til Arbeidstilsynet.»
Tenkte jobb, ikke helse
September 2011: I rytmiske støt fordeles cellegift i blodbanene til den tidligere lokstallbetjenten Rolf Næss. Fra Gastrosenteret kan han se rett over elva til stedet han jobbet i 20 år.
Den tidligere lokstallbetjenten har sine tanker om årsaken til sykdommen legene nylig oppdaget; kreft i tykktarmen med spredning til leveren. Han er den eneste i søskenflokken på 11 som har fått kreft.
– Formannen kunne si, «tar du den grisejobben her på spyleturen, får du gå hjem etter at du er ferdig». Systemet var slik på 1980-tallet, vi tenkte ikke mye på vår egen sikkerhet. Jeg var mer opptatt av å bli en dyktig lokstallbetjent enn å vurdere om stoffene vi jobbet med, var farlige, sier Næss.
Adresseavisen har vært i kontakt med nærmere 40 personer som har forlatt Marienborg på grunn av sykdom. Skjelett- og muskellidelser dominerer. Flere har symptomer som kjennetegner løsemiddelskadde. Noen lider av hjertesykdom og kreft.
Det er fortsatt uvisst om de som har jobbet i jernbaneverkstedet, er sykere enn resten av befolkningen. Men mange er overbevist om at jobben har ødelagt helsa deres, og at de har kolleger som har dødd unge av arbeidsbetinget kreft eller hjertestans.
– Denne typen forskning (epidemiologisk forskning) kan sjelden påvise helt sikre sammenhenger. Adresseavisens materiale ligner i store trekk på tallene for menn i hele landet for samme aldersspenn og i samme periode. Det gir en viss støtte for at datamaterialet kan være temmelig komplett, og at diagnosene ikke ligger så langt fra det man ville fått fra offisielle registre, sier kreftforsker Tom K. Grimsrud.
En kamp i smerte
59 år gamle Einar Brendboe begynte på Marienborg i 1978, her jobbet han til han ble overtallig og uførepensjonert for cirka ti år siden.
– Vi blåste tri, ren gift, av maskindeler som hadde vært oppe i trikaret.
EINAR FORTELLER - Løsemidlene luktet som fransk prostitusjon
I dag sliter han blant annet med dårlig hukommelse, hodepine, synsforstyrrelser, øresus og søvnmangel. Han har konstant kløe over hele kroppen, og kan ikke være i nærheten av eksos eller klorvann. Da får han utslett. Ryggen er også ødelagt.
– Jeg hater Marienborg. Plagene mine gjør at jeg kjemper med smerter fra morgen til kveld, sier Brendboe som har fått utbetalt en liten yrkesskadeerstatning fra Nav for sine eksemplager. Brendboe er ikke i tvil om at helsa ble ødelagt på jobben.
Andre tidligere verkstedarbeidere lurer på om de virkelig har en løsemiddelskade, eller om de bare har store problemer med hukommelsen. Det er ikke lett å bli trodd for arbeiderne som jobbet i gifttåka for 30 år siden.
En løsemiddelskade utvikler seg så lenge du er under påvirkning av løsemidler og stopper når du ikke lenger eksponeres.
– For 20 år siden var det lettere å stille riktig diagnose. Den gang var folk mer skadd da de kom til vurdering. I dag er landskapet mer uoversiktlig, sier arbeidsmedisiner Håkon Lasse Leira.
Personer som ble løsemiddelskadet på 80-tallet, vil ikke legge merke til det først nå.
– Unntaket fra regelen er hvis du arbeider i en jobb du mestrer på gammel rutine. Da kan problemet først bli synlig når du flyttes til annet arbeid med nye utfordringer, sier Leira.
Mange som har jobbet på Marienborg, har dødd i høy alder. For der noen bukker under, kan andre tåle å gå i det samme miljøet uten å bli syk.
Leger uten innsikt
Fagfeltet arbeidsmedisin er et stebarn innen medisinfaget.
I Trondheim og Bergen er det noe kursing av medisinerstudentene i arbeids- og miljømedisin. I Tromsø undervises det kun seks timer i løpet av seks års studietid.
– I Oslo ingenting. Null. Nada. Zero. Nothing. Det er derfor usannsynlig at leger med utdanning fra Oslo og Tromsø skal ha noe peiling på for eksempel løsemiddelskader, sier arbeidsmedisiner Leira.
Midlene som settes av til forskning på slike yrkesrelaterte sykdommer, er også beskjedne. NHO har et arbeidsmiljøfond som bidrar til en del forskning. Det kommer litt penger fra private, og Forskningsrådet kommer med noen friske midler nå i høst. Det er omtrent det hele, ifølge Bjørn Hilt, leder for arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital.
Forskningsrådet finansierer 12 prosent av all medisinsk og helsefaglig forskning i Norge, men mangler oversikt over midler som har gått til faget arbeidsmedisin.
Et søk i prosjektarkivet til Forskningsrådet tyder på at arbeidsmedisin ikke er særlig tilgodesett. Søket gir kun to treff på «arbeidsmedisin». «Kreft» gir til sammenligning 181 treff.
Få får erstatning
Det er få kjente saker i Norge hvor det er påvist en sammenheng mellom alvorlig sykdom og arbeidsmiljø. Enda færre hvor staten har gitt erstatning.
Kreftskandalen ved Rosenborg-laboratoriene ble avdekket etter at en professor slo alarm på slutten av 1990-tallet. Han reagerte på at mange av hans tidligere doktorgradsstudenter døde av kreft. Til sammen ble det avdekket 25 krefttilfeller blant de nærmere 8000 som omga seg med farlige stoffer som benzen og radioaktive isotoper på laboratoriene. Staten har til nå utbetalt rundt 30 millioner kroner i erstatning, fordelt på ti kreftrammede/etterlatte.
I desember 2010 fikk to tannhelsesekretærer trygderettens medhold i at de var kvikksølvskadd. Det var NRK Brennpunkt som avslørte saken.
Adresseavisen er kjent med at ni arbeidere har fått erstatning på Marienborg. Erstatningsbeløpene varierer fra 40000 til 850000 kroner.
Advokat Bjørn Morten Brauti har spesialisert seg på person- og yrkesskader. Han har tidligere Marienborg-arbeidere blant sine klienter. Brauti mener tallene Adresseavisen presenterte fredag, er svært interessante.
– Jeg får assosiasjoner til Rosenborg-saken når jeg ser dette materialet. Det gir grunnlag for å vurdere hvorvidt det er juridisk sannsynlig at disse personene er påført helseskader på grunn av arbeidsmiljøet, sier Brauti.
Han peker på at det for juristene er nok med 50,1 prosent sannsynlighet i årsakssammenheng mellom sykdom og arbeidsmiljø for å kunne kreve erstatning. Medisinske eksperter legger langt høyere sannsynlighet til grunn for sine vurderinger.
Livet etter Marienborg
Den tidligere lokstallarbeideren Gunnleif Myhre går på leting etter huskelapper hjemme på Tiller. Sukker tungt, banner stille. Korttidshukommelsen er ikke god. Telefoner han må ta. Varer som må handles. Ting som må hentes. Oppgaver kona ber ham om å gjøre. Overalt ligger det små gule og røde lapper.
Myhre begynte på Marienborg da han var 25. Her ville han være arbeidslivet ut, men som 41-åring måtte han gi seg.
Myhre blir med oss tilbake til Marienborg. I porten møter han hovedverneombud Finn Landstad. De kjenner ikke hverandre fra før, men de jevngamle karene snakker om hva som har endret seg inne på jernbaneverkstedet, og hva som fortsatt er som før på Marienborg.
– Hva holder du på med nå da, spør Landstad.
– Jeg er uføretrygda.
– Ja vel, akkurat, svarer Landstad.
Så går karene hver til sitt. Landstad til jobben på Marienborg. Gunnleif hjem til huskelappene. Og sofaen.
NSB avviser forespørsler
Adresseavisen har ved to anledninger bedt om intervju med NSB-ledelsen i denne saken. Alle forespørsler er avvist, sist fra NSBs konsernadvokat Otto Sivertsen Roheim:
«NSB har opp gjennom tiden hatt en god dialog med Arbeidstilsynet i HMS-spørsmål, og har fulgt de anbefalinger som har kommet fra tilsynet. NSB var en aktiv deltaker i Arbeidstilsynets løsemiddelaksjon på 80-tallet. Resultatet var blant annet etableringen av et kartotek over skadelige stoffer, og redusert bruk av løsemidler i NSBs virksomhet. De konkrete spørsmålene Adresseavisen stiller i saken, vil være vurderingstemaer i en eventuell rettslig behandling av erstatningskrav fra nåværende eller tidligere ansatte. Vi ber derfor om forståelse for at NSB ikke ønsker å gi noe intervju, eller på annet måte vil kommentere disse i media.»
Bedriftshelsetjenesten vil heller ikke la seg intervjue:
«Jeg går ut fra at Mantena tar kontakt med oss dersom de ønsker at vi skal uttale seg om vårt arbeid for dem i den perioden dere refererer til», skriver Grete Nielsen som har vært bedriftslege i NSB Region nord siden 1986.
Tidligere yrkeshygieniker Jan Stokdahl ved Marienborg har heller ikke ønsket å la seg intervjue.