- Til vanlig er jeg student, så da sitter jeg hele tiden. Derfor er det luksus å kunne gå, sier hun og manøvrerer en sykeseng gjennom korridorene ved St. Olav.
Johannessen er portør, og jobben handler om å frakte og guide pasienter rundt i sykehuset. Noen ligger til sengs, andre trenger bare å finne veien.
- Det blir veldig mange fine møter med mennesker. Noen vil bare være i fred, mens andre har det tøft, og trenger noen å prate med. Det hender jeg setter meg ned med pasienten, sier Johannessen.
- Portøren er livsnerven i sykehuset, sier pasienten som ligger i senga.
Kjell (65) ble kreftfri til jul
- Roter meg ikke bort
De er til stede i hele sykehuset, døgnet rundt, og i alt teller portørtjenesten 37 årsverk. Johannessen er vikar, og blir hentet inn når det er ledige vakter.
- Jeg har en mor som er sykepleier og en far som er lege. I tillegg var jeg pasient selv, og så hvordan portørene jobbet. Derfor fikk jeg lyst til å prøve meg, sier Johannessen som til vanlig studerer psykologi ved NTNU.
Hun går med en mobil med GPS på lomma, og der får hun stadig nye oppdrag etter hvor hun befinner seg.
- Du er godt kjent ved St. Olav?
- Jeg vet hvor det meste er, ja. Jeg roter meg ikke bort, smiler hun.
Livet ved St. Olav
I en serie artikler den siste tiden har Adresseavisen gitt et lite innblikk i det som skjer innenfor veggene ved St. Olavs hospital. Universitetssykehuset i Trondheim har mer enn 10 500 ansatte, og hvert år behandles mer enn 100 000 pasienter her.
I dag gir vi deg små innblikk i livet en helt vanlig desembertorsdag ved St. Olav ved å besøke ulike avdelinger. Saken er blitt oppdatert i løpet av dagen.
Slik kan legene fikse alvorlige sykdommer uten å åpne pasienten
Vil bidra
Blodbanken, kl. 14: Paal Wanvik sitter i første etasje på blodbanken mens det tappes blod fra hånden hans. Han begynte å gi blod for 25 år siden.
- Jeg startet å gi blod fordi jeg ble oppfordret på jobb til å gi blod. Jeg ser på dette som nesten en fornying ved at jeg skifter blod, sier Wanvik og smiler.
Han har blodtype O-.
- Blodtypen går til nesten alle, så da er det bra å bidra, sier han.
Drar langt for å gi blod
Hver dag gir mellom 70 og 100 personer blod på blodbanken på St. Olav. De blir innkalt via telefon eller tekstmelding. Noen kommer helt fra Røros og Fosen for å gi blod.
- Blodgiverne er gull verdt for oss. Uten dem stopper alt opp, sier fagansvarlig bioingeniør Lene Haugnæss.
Etter blodgiverne har gitt blod, skilles det til røde blodceller, blodplater og plasma, slik at de kan gi pasientene det de trenger. De røde blodcellene er lagret oppe i andre etasje, sortert etter blodtype, slik at det skal være enkelt å sende ut riktig type. Blodposene blir sendt med rørpost til avdelingene og kan også sendes rett til operasjonsstuene.
For at det hele tiden skal være blod tilgjengelig, er det folk på jobb på blodbanken hele døgnet.
- Det kan være noen travle vakter her. Det hender at en pasient trenger mellom 50 og 70 poser, sier fagansvarlig bioingeniør Bente Vik Sletta.
Møtt med ballonger på jobb
Kl. 13, smertesenteret: Da Ann-Elise Havnen Solvang (36) kom på jobb torsdag, ble hun møtt med både blomster, ballong og jordbærpyntet muffins.
- Det ble nesten litt for mye, smiler Solvang.
Hun er en av St. Olavs 4000 sykepleiere, men hun er ingen hvem som helst: Onsdag kveld ble hun kåret til årets sykepleier av fylkeslaget til Sykepleierforbundet. Etter en dempet feiring med cava i sky-baren på Lerkendal, er hun tilbake til hverdagen som sykepleier ved avdeling for smerte og sammensatte lidelser ved St. Olav.
I det daglige møter hun pasienter som er rammet av langvarig smerte og utmattelse som ME. Solvang leder pasientene gjennom utredningsfasen og gir råd og støtte. Hun har også vært med på å utvikle kurs.
- Jeg har stor empati for pasienter med langvarig smerte og utmattelsestilstander, sier Solvang.
Hun har vært sykepleier ved St. Olav siden 2003, og er glad i jobben sin.
- Jeg lærer noe hele tiden, sier hun.
Hun opplevde det som surrealistisk at hun skulle få en slik heder, men det er veldig stas.
- Dette gir en kjempemotivasjon i arbeidet videre. Men prisen må jeg dele med hele teamet, sier hun.
- Bra med praksis
Kl. 12, nevrokirurgisk avdeling: Tredjeårsstudentene på medisin ved NTNU er i dag på nevrosenteret på St. Olav. Overlege Oddrun Fredriksli tar først studentene med inn på rommet til en pasient med en hodeskade. Hun forklarer hva de forskjellige maskinene inne på rommet er og hvilken funksjon de har.
Student Halfdan Bigseth følger med mens overlegen forklarer.
- Det er veldig bra at vi får være mye ut i praksis fordi vi lærer mye av det. Jeg skjønner teorien bedre når man ser hva det handler om på en pasient, sier Bigseth.
- Ikke hatt smerter
Studentene går seks år på NTNU for å bli lege. Dette året er de i korte praksisopphold på forskjellige avdelinger på St. Olav. På nevrokirurgisk avdeling går studentene videre til rommet til Ingebjørg Korsvik. Hun har nettopp fått operert ut en svulst i hjernen. Et plaster skjuler såret der kirurgene gikk inn for å få fjernet svulsten.
-Jeg grudde meg i forkant, men jeg har ikke hatt noen smerter etterpå, sier Korsvik.
Selv om Bigseth ikke har bestemt seg for hva han skal spesialisere seg for ennå, så har han vurdert både nevrologi og akuttmedisin. Det er flere grunner til at han har lyst til å bli lege.
-Kroppen er et interessant system og jeg er interessert i hvordan den fungerer. I tillegg liker jeg å løse problemer og utfordringer. Når man er lege får man også mulighet til å møte mange forskjellige mennesker, sier han.
I dag ble Isak født
Kl. 10.30, føden: Mari Aspaas våknet i totida av at noe var på gang. Litt over tre timer senere var Isak født, ved føden ved St. Olav.
- Jeg hadde 15 minutter med pressrier, så var han ute, smiler en lykkelig tobarnsmamma Mari Aspaas.
Hun er sliten etter nattarbeid, men fødselen gikk fint.
Natt til torsdag ble det fire fødsler ved føden vest ved St. Olav. Mari hadde termin 16. desember, men er bare glad for at Isak ville se verden tidligere.
- Nå kommer vi hjem i god tid før jul, sier hun.
Samboer Lars Morten Bjørgen Kvaal var stødig sjåfør de tre milene fra Kvål til Trondheim. Nå er han stolt pappa.
- Det er stort, smiler han. På bordet er flagget heist til topps, og Mari har endelig fått lov til å spise salami på brødskiva. Snart skal storebror Martin (2,5) komme på besøk.
- Jeg tror ikke han har skjønt så mye av dette, sier Mari.
Noen må dø for at Sigrid (11) skal få nytt hjerte.
Rekordnovember
Det har vært en travel november ved fødeavdelingen ved St. Olav. 322 barn er født, det er 30-40 flere enn normalt og sykepleier Vigdis Myhren har aldri opplevd maken.
- Det var mange som koste seg i februar, sier hun.
Nå ser det ut til at desember blir roligere. Da blir det tid til strikking: Inne på personalrommet sitter ansatte og strikker røde og hvite små luer.
- De som blir født på julaften, får en rød lue. De som blir født på nyttårsaften, får en hvit, forteller assisterende seksjonsleder Ann Karin Skogås.
De ansatte beskriver jobben sin som verdens beste.
- Vi er tett på livet, både de som kommer til verden, og foreldre som føder, sier Skogås.
Samtidig er det avdelingen for de store følelsene – når liv blir til, men også når ikke alt blir som forventet.
- Noen ganger er det slik fra naturens side at barnet ikke vil leve utenfor mors mage. Vi kan skjønne det, men det er ikke alltid så lett å forstå for de som skal bli foreldre, sier Skogås.
Drømmen om barn
Kl. 09.30, fertilitetsseksjonen: De ansatte på fertilitetsseksjonen på St. Olavs hospital ser lykken når par blir gravid.
- Mange par kommer hit med frustrasjon og sorg, men de fleste ender opp med glede. Det er ikke alle som lykkes med å få barn selv om de får behandling, men det er et mål at de føler seg ivaretatt uansett, sier seksjonsleder Solfrid Hovdal ved fertilitetsseksjonen på St. Olavs hospital.
Omtrent 850 par kommer til fertilitetsseksjonen i første etasje på kvinne-barnsenteret ved St. Olav i løpet av dette året for å få assistert befruktning. I tillegg kommer omtrent 1000 par for å få innsatt befruktede egg som de tidligere har fryst ned.
- Noen har forsøkt å få barn i lang tid, men håper likevel at alt er greit. Så viser det seg at det er en grunn til at de ikke har fått barn. Noen ganger er det enklere behandlinger som skal til, andre trenger assistert befruktning. Noen får en sorgreaksjon når de trenger hjelp til å bli gravid, sier overlege Eline Bragedatter Seljeflot.
Katrine Hordnes Slagsvold (33) er St. Olavs første kvinnelige lege ved thoraxkirurgen.
Jobber sammen
22 ansatte jobber på avdelingen, det er sekretærer, sykepleiere, leger og bioingeniører som jobber i team for at par skal få oppfylt drømmen om å få barn.
- Det er helt unikt å få hjelpe par med det de ønsker seg mest. Jeg er bioingeniør og det er spennende å jobbe med et felt der teknologi og biologi møtes. I tillegg har vi tett kontakt med pasientene, sier Hovdal.
Inne på laben på fertilitetsseksjonen studerer bioingeniør Anniken Gresseth to prøver av sæd. På skjermen over mikroskopet kan hun se hvor mye cellene beveger seg. På den ene prøven virrer mange av cellene rundt, mens på den andre prøven beveger bare et par av cellene seg.
- Når det er god kvalitet på sæden, kan vi legge egget sammen med sædcellene slik at det blir befruktet. Er det redusert kvalitet, må vi injisere sædcellen egget, forklarer Gresseth.
Etter at egget er befruktet følger bioingeniørene med på celledelingen til de befruktede eggene. Så bestemmer de hvilket som skal settes inn.
- Alle som jobber her er engasjerte i hvert par og spente på prøveresultatene om de blir gravid og håper at det blir et nytt barn, sier Seljeflot.
- Steller godt med meg
Kl. 08.30, ortopedisk traumekirurgi, Bevegelsessenteret: Inne på rom 630 ved sengeposten til ortopedisk traumekirurgi, ligger Sverre Pukstad (82) i en seng. Han ble innlagt søndag kveld med brukken lårhals.
- Det var bare toskete dette. Jeg skulle jo ha latt det være, sier han.
Fra vinduet i blokkleiligheten i Rissa så han at søppeldunkene lå strødd sist søndag. Det ville han rydde opp i, og gikk ned. Men vinden var sterk, og plutselig ble 82-åringen revet over ende. En søppeldunk veltet over han, og da kom smertene.
- Men jeg fikk karret meg opp i leiligheten. En time senere kom kona hjem, og da ringte hun etter ambulanse, forteller hardhausen.
Tirsdag ble han operert etter brudd i lårhalsen. Nå ergrer han seg litt over det som skjedde, men nyter også livet som sykehuspasient.
- Jeg har det så bra som jeg kan ha det. De steller så godt med meg, smiler han.
Seksjonsleder for sykepleierne, Toril Kvam Rasmussen, tar smilende imot rosen, og sier at han kanskje skal reise ut i dag. På Ørlandet er det et distriktsmedisinsk senter, og der har Pukstad fått plass. Noen dager der, så er han klar for å dra hjem.
- Jeg liker å være med på juleforberedelsene, så jeg håper jeg kommer hjem i god tid før jul, sier han.
400 lårhalser
Imens foregår det previsitt inne på et av møterommene. Leger og sykepleiere deler informasjon om pasientene som ligger inne på avdelingen.
- Her tar vi imot traumepasienter, pasienter som har skadet seg og pådratt seg brudd, sier seksjonsoverlege Robert Bucioto.
Årlig behandler de 400 lårhalsbrudd. Gjennomsnittsalderen på pasientene er godt over 80 år.
Ofte har de ramlet i hjemmet. Er det brudd i lårhalsen, er målet at de skal opereres i løpet av 24 timer. På grunn av pasientenes høye alder, er det avgjørende at de får rask behandling.
- Jo lenger tid det går før de blir operert, jo verre er det for pasienten. Som oftest klarer vi det i løpet av 24 timer, sier Bucioto.
Når møtet er over, er det tid for legevisitt, og deretter er han klar for nye operasjoner. Han vet at to pasienter skal opereres for brudd i ankelen, en annen skal opereres for lårhalsbrudd mens en fjerde skal få protese etter lårhalsbrudd.
Men torsdagen er ennå fersk, og ingen vet når det dukker opp nye pasienter med nye brudd.
Les også: