- På vei fra Rådhuset, forbi Nidaroskatedralen på vei til den brannherjede Erkebispegården, hadde jeg virkelig lyst til å gråte, sa riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen under befaringen på brannstedet fredag ettermiddag. Han var kommet til Trondheim for å drøfte noe midt imellom kontroverser og uløste problemer med byens ledende krefter, men brannkatastrofen kom naturlig nok betydelig i forgrunnen under samtalene.
Og her syntes enigheten og samdrektigheten til å være både til ta og føle på. Fra kommunens side ble det foreslått å opprette en egen gruppe for å klarlegge retningslinjene for rehabiliteringen av Erkebispegården med Borggården. Riksantikvaren stilte seg meget positivt til dette, og Trondheim bys ordfører, Anne-Kathrine Parow, kastet uforpliktende frem et nytt alternativ for løsningen:
Byens kulturhus kan få sin plass i de gjenreiste bygninger i Erkebispegården. Hun presiserte at det ennå bare er et rent foreløbig initiativ - som også kan gjøre Staten interessert i å støtte byens kulturhusprosjekt.
Mange på brannstedet
Det var stort oppmøte på branntomtene under befaringen: Major Bakke fra Erkebispegården, representanter for Nidaroskatedralens administrasjon og arbeidsledelse med konsulent, billedhugger Kristofer Leirdal i spissen, ordfører, varaordfører og toppskiktet av byens administrasjon, representanter for kulturelt vernearbeid på en rekke felter, formannen for Erkebispegårdens Venner, konsul Harald Setsaas, som regnet med nye oppgaver etter brannskadene, og Erkebispegårdens restaureringsarkitekt, professor Erling Gjone, som regner skadene i representasjonsavdelingen som mulig å utbedre, og som håper på gjenreisning av de brente bygninger i samme volum som før.
Mulighetene er mange fra nøyaktige kopier til ildsikre bygninger med samme form og fasader. På forespørsel sier Erling Gjone at byggverk i vår tids stil tilpasset Borggården i volum og rytme også kan være et alternativ som bør vurderes.
De støpte far og bestefar!
Forretningsfører Edel Santi Grindvold i Domkirken er fjerde generasjon i restaureringsarbeidene. De utbrente gipsmodellene er skapt av tre generasjoner Santi, og faren hennes har pekt ut hvilke han og hans far har støpt i gips.
Mot sør graver man i restene av Hjemmefrontmuseet. Illegale våpen fra okkupasjonen graves nok en gang opp fra undergrunnen. De istykkerbrente skulpturene gir uhyggelige assosiasjoner, og i "Erkebiskopens Båtnaust " i kjelleren i det sør-østre hjørnet hvor Domkirken hadde sine sten- og arkitektursamlinger fra gammel tid, skaper det rent surrealistiske opplevelser når man ser haugene av nedstyrtede militærhjelmer mellom de hvitbrente steinsøyler som fremdeles står.
- Hva må skje og når kan oppgaven være løst, riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen?
- Jeg tror på nedsettelsen av en gruppe slik ordføreren har nevntdet. Den må få representanter frakommunen, riksantikvaren, Forsvarsdepartementet og Miljøverndepartementet. Kanskje fylket - kanskje kirken. Kommer vi hurtig i gang, kan det hele fullføres i løpet av to-tre år. Vi må få våre forslag klare slik at Stortinget kan bevilge de nødvendige midlene.
Alle må være innstilt på at dette er en viktig nasjonal gjenreisningsoppgave som må løses nå og ikke bli liggende hen på lang sikt.
Hva grunnen skjuler
- Hva med arkeologiske utgravninger på branntomtene?
- Det er helt naturlig å regne med at grunnen blir undersøkt i en slik situasjon. Vi vet at de brente bygningene sto oppe på restene av erkebiskop Aslak Bolts ringmur fra 1400-tallet. Den ligger etter det vi vet over en eldre middelaldermur. Dessuten vet vi at det har ligget en rekke bygninger på tomtene i tiden før de store magasinene kom i 1760-årene. Hvor komplette og omfattende utgravningene kan bli i denne sammenhengen, er det umulig å si. Det avhenger av en rekke faktorer, og de vil slett ikke nødvendigvis behøve å forsinke gjenreisningen av veggene rundt Borggården - de som nå så sørgelig er falt ut.
- Kan man finne bygninger fra før 1200-årene under den eldste ringmuren?
- Det kan vi ikke vite. Umulig er det ikke, det er viktige bygningsanlegg fra det eldste Trondheim som vi ikke har funnet spor av. Men en ruinpark i stedet for gjenreiste bygninger synes ikke å være en naturlig løsning på dette tidspunkt.
- Hvordan skal "veggene" rundt Borggården gjenreises?
- Vi har originaltegningene, oppmålinger, fotografier og nok bevarte detaljer etter brannen til å kunne reise helt nøyaktige kopier av de brente bygninger. Men man kan heller ikke se bort fra at moderne, brannsikre og mer brukbare bygninger med den gamle form og fasader kan være en aktuell løsning.
- Hva med moderne bygg tilpasset anlegget i volum og materialer?
- Det er selvsagt et alternativ, men la meg si at det i dag står meg meget fjernt. Jeg har rett ut sagt liten tro på det.
De største tapene
- Hva er de største tapene ved brannen?
- Bygningene, Hærmuseets vognsamling, kanoner og hjemmefrontsamlinger, Katedralens arkitektur- og stensamling, den uerstattelige modellsamlingen av domkirkeskulpturene - alt er så sørgelig, så sørgelig.
Men aller sørgeligst er tapet av Nidaroskatedralens helt unike barokkorgel fra 1600-årene som lå lagret her. Og så alt materialet fra utgravningene inne i selve Domkirken i 1860-årene. Da undersøkte man kongegraver, erkebiskopgraver og meget annet. Man fant tekstiler, rester av tekstiler, smykker, våpen og meget annet.
Det var delvis meget gamle verdigjenstander som fremdeles ikke var undersøkt videnskapelig. Man hadde også inventarstykker fra gammel tid og fra 1700-tallet som skulle settes inn i Katedralen. Alt er borte - alt er ødelagt. Man får lyst til å gråte - det hjelper bare ikke.
- Er det forsvarlig å lagre slike kunst- og kulturskatter i så brannfarlige omgivelser?
- De burde selvsagt ikke ha vært det. Det ser vi nå. Men Nidaroskatedralen er den eneste kirkebygning i hele landet som Riksantikvaren ikke har ansvaret for.
Kirken har i alle år hatt sin egen tilsynskomite - og jeg vil ikke kritisere noen fordi jeg ikke kjenner årsakene til at situasjonen har vært slik. Utgravningsskattene fra 1860 var lenge magasinert i Raubua like ved bispeboligen, men ble flyttet til magasinbygnin- gene da glassmakerverkstedet overtok Raubua.
Man kan imidlertid ikke bare gråte. Nå gjelder det å komme i gang med å gjenreise anlegget. Og Erkebispegården og Nidarosdomen må få sprinkleranlegg under tømmertakene. Det er dyrt - men nødvendig.