Forkullede rester av treverk og takstein er blandet med sprukne skulpturer og ødelagte gipsmodeller fra Domkirkens steinsamling. Den vestre gavlen av bygningen mot sør er det eneste som ennå, svartsvidd og gebrekkelig, rager i været. Innenfor lå Hjemmefrontmuseet for få timer siden. Nå er hele samlingen blitt borte i flammene.

Dagene etter sørget byen over tapet av uerstattelige verdier og over å ha mistet et særpreg i bybildet.

Men noe trøst var det å få. Riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen erklærte:

"Dette er en nasjonal gjenreisningsoppgave som må løses nå og ikke bli liggende hen. Kommer vi hurtig i gang, kan det hele fullføres i løpet av to-tre år."

"Kanskje kan vi få reist et kulturhus på branntomten", sa ordfører Anne-Kath. Parow optimistisk. "Gjenreisning vil få topprioritet", slo varaordfører Axel Buch fast, dagen etter katastrofen. Men ingen hadde på det tidspunkt såpass oversikt at løftene var noe særlig verd. Gjenreisningsarbeidet skulle ikke bli noen enkel og snargjort oppgave.

Tiden går, lite skjer

I dag, mer enn seks år etter, ligger branntomtene fortsatt tomme. Lite har skjedd de siste årene etter at det brannskadde Bakeriet i hjørnet mot nordøst raskt ble satt i stand utover vinteren i 1984. Restene av stein- og skulptursamlingene ble også tatt hånd om umiddelbart, og under et provisorisk tak over ruinen begynte et møysommelig arbeid. Det viste seg etterhvert at godt over halvparten, et par tusen gjenstander, var ødelagt, resten ble tatt hånd om for konservering av Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.

Den spontane optimismen dreide allerede utover høsten 1983 i retning av skepsis.

En åpenbart kompliserende faktor var det faktum at hele fem departementer var part i saken, Kultur-, Miljø-, Forsvars-, Finans-, samt Kirke- og undervisningsdepartementet. Lokale interesser var bl.a. representert av kommunen og Erkebispegårdskomiteen. En samlet gjenreisningsvilje f.eks. i kommunen var slik ikke nok i dette tilfellet. Riksantikvaren annonserte behovet for omfattende utgravninger på tomtene, og de utvetydige uttalelser om gjenreisning fra den etaten ble utover høsten moderert til " eventuell gjenreisning". Først måtte grunnen undersøkes. Under brannlaget lå ikke bare ringmuren fra erkebiskop Aslak Bolts tid, men sannsynligvis også eldre kulturlag.

Prøveutgravninger kom i gang sommeren 1985. Riksantikvarens utgravningskontor konkluderte med at mye arkeologisk arbeid måtte gjøres unna før et byggeprosjekt kunne settes i verk. Et møte i juli samme år ga et nytt signal om at denne saken ville trekke i langdrag. Møtet ble ledet av fylkesmann Einar H. Moxnes som var blitt oppnevnt som formann i en plankomite for den videre utviklingen i Erkebispegården. Ellers møtte representanter for en rekke offentige etater, sivile og militære, og møtet ga tydelig uttrykk for at saken fortsatt sto fast i etablerte rettigheter og kryssende interesser.

Forsvaret hadde nå sagt seg interessert i å gjenreise et Hjemmefrontmuseum i de to hvelvrommene i underetasjen i Vekthuset, og ville ikke engasjere seg i nybygg om denne lokaliseringen gikk i orden.

Denne ideen er siden blitt til et konkret prosjekt i loftsetasjen over Rustkammeret, og museet blir trolig åpnet til vårens 50-årsmarkering av krigsutbruddet i Norge. Etter vel seks år øynes en løsning på det første av de mange problemene storbrannen skapte.

Kommunen vil komme i gang

Trondheim kommune har lenge etterlyst fortgang i saken. I sommer sto et samlet bystyre bak en uttalelse til Miljøverndepartementet med anmodning om å redusere på omfanget av de planlagte utgravningene. Det begynner å haste skal gjenreisningen være fullført til 1000-årsjubileet i 1997 het det her.

- Vi presser på det vi kan for å få en bevegelse i saken. På politisk hold har det hele tiden vært full enighet om gjenreisning av Erkebispegården, sier den nyvalgte ordføreren i Trondheim, nåværende kommunalråd Marvin Wiseth, som mener det er sterkt beklagelig at saken står som den gjør. Ennå har ikke kommuneadministrasjonen fått noen signaler tilbake fra departementet etter henvendelsen i sommer.

- Formelt sett er dette Statens, ikke kommunens byggesak. Men det er selvsagt et sterkt "byønske" å få saken løst, sier byantikvar Gunnar Houen, som representerer en av de kommunale etatene som har vært sterkt engasjert i Erkebispegårdens fremtid. Kommunen har bl.a. fungert som en viktig støttespiller for Staten ved brannsikringen av de nåværende bygningene, og selv har byantikvaren sittet i et departementsoppnevnt ad hoc-utvalg som i sommer la frem sin innstilling og som snart har en problematikk-brosjyre klar. Den håper Houen kan påvirke litt på sentralt hold.

- Gjenreisningssaken er avhengig av behandling i regjering og storting. Ennå finnes det ikke noe sentralpolitisk vedtak på hva som skal skje med Erkebispegården.

Når et formelt gjenreisningsvedtak blir fattet, forhåpentligvis ganske snart, vil mye løsne av seg selv. Høyst sannsynlig vil en arkitektkonkurranse da bli utlyst, med sterke krav om tilpasning til den øvrige del av anlegget. En arkitektonisk planlegging bør kunne skje parallelt med utgravningene, sier Gunnar Houen. Han tror ellers at den opprydding og forenkling av ansvars- og interesseforholdene i Erkebispegården som har foregått de siste par årene, vil gjøre det enklere å realisere gjenreisningen på kort tid når arbeidet først settes i gang.

Kirke- og undervisningsdepartementet har overtatt mye av Forsvarsdepartementets rolle i Erkebispegården, og i stedet for to separate komiteer for Domkirken og Erkebispegården vil det fra nyttår bli etablert en felles komite. Mulige brukskonflikter kan med det lettere unngås. I dag peker endel bestemte virksomheter seg ut som aktuelle i en nyreist øst- og sørfløy.

Bygningene vil få endel museumsarealer, bl.a. til presentasjon av Domkirkens eldste historie, de vil gi plass til endel av det sang- og musikkliv som i dag hører til i kirken, de vil gi bedre representasjonsforhold for både stat og kommune.

Men spørsmålet er fortsatt: Når?