TEATER
¿Stina Kajaso:KNIFAvant Garden, 30. augustManus, regi og utøver: Stina Kajaso
I årene etter at hun gikk ut fra akademiet for scenekunst i Fredrikstad har Stina Kajaso jobbet med blandingen performance og teater. Som tidligere er scenebildet maksimalistisk og visuelt, påkledningen mer enn kitsch og stilen direkte. Hun snakker til oss, hun overrasker og blander. Det vi får er ikke én lineær historie, men et psykedelisk talkshow på pause, hvor vertinnen stadig spinner rundt de samme temaene. Hvorfor gidde å begå selvmord når man kan gjøre livet uutholdelig for andre? Forestillingen «Knif» er morsom og kledelig vulgær. En populærkulturell montasje av film, listepop, politikk og religion - for å kritisere den vestlige, og da spesielt den nordiske, mettheten. Vi har så mye at vi glemmer både oss selv og at verden holder på å gå under. Men «Knif» er ikke stedet for kjedelig propaganda. Kveldens vertinne er kledd i oransje og kortkort plastkjole. I stedet for blod formelig drikker denne vampen rosa glitterstøv, omgitt av små og store kosebamser, plastdyr, blinkende lys og kniver. Glitterstøvet hostes og spyttes opp, mens vertinnen assosiativt hopper fra porno og Jesus til Peter Gabriel, Hitchcock og Playstation. For å kunne kritisere vestlig livsstil og ikke minst livsholdning, går hun rett til nerven i dagens populærkultur - til det masseproduserte slammet. Ofte sier lydbildet én ting, mens Kajaso gjør noe helt annet - og alltid med en one-liner på lur. Med frekke kontraster får hun oss til å le - samtidig som poengene sitter i, også etter vår stund i denne verdenen av porno, pop og glitter-pony. Tidligere har Kajaso gjestet Trondheim som den ene av Sons of Liberty, blant annet med forestillingen om de to livstrøtte vampyrene i «God hates Scandinavia». På tross av sin skandinaviske og sosialdemokratiske kjedsomhet kan de ikke annet enn å holde ut, i et endeløst hav av populærkultur og trash. Så også i Kajasos soloforestilling. Hun tar oss med inn i samme grunnstemning - hvor apatien både dyrkes og kritiseres. Vi nordiske selvgode og tv-tittende skal opp av sofaen for å oppleve en verden hvor Gud er erstattet med plast fra Rema og trash fra Ikea. «Knif» er en rar og god forestilling. Ikke helt til å bli klok på, men med nok latter til at det mørke i satiren treffer oss.
