I dag styrer dingsene livet vårt, men jeg husker ei tid der vi ikke kunne spørre google om alt. Da vi ikke bekymret oss for hvor mange likes vi fikk. Da vi ikke hele tiden måtte sjekke hva som skjer, og det strengt tatt ikke skjedde så mye heller. Jeg vet, det er nesten som å høre en dinosaur snakke.
Lei av inneliv, lyst til å lære mer om hage? Se Adressas hageserie for grønnskollinger.
Jeg var 23 år da jeg fikk min første mobiltelefon. Omtrent på samme tid fikk jeg også e-post. Jeg skjønte ikke poenget. Noen skal visstnok ha sagt at internett kom til å gå over, og det kunne godt ha vært meg. Jeg fant alt jeg lurte på i leksikon. Jeg hadde ingen problemer med å treffe venner heller. Det var bare å møte opp på kafeen på Dragvoll hver morgen kl. 0830. Vi banket til og med på døra til hverandre stadig vekk.
Det tok meg ikke mange dagene å bli avhengig av den den gang ikke fullt så lille dingsen. Snart ble det utenkelig å tilbringe en dag uten. Det gjorde også noe med hvordan vi kommuniserte. Det ble ikke så nøye å avtale. Vi meldtes bare. Der vi før var presise, ble det plutselig så enkelt å sende en melding. For sein, forsinket, er syk, må melde avbud. Den største endringen er likevel i hvordan vi er sammen.
Da jeg vokste opp var vi faktisk sammen når vi var sammen. Nå tar jeg meg i å gripe etter telefonen selv om jeg sitter i en interessant samtale. Sniker meg ut fra et hyggelig selskap bare for å sjekke. Og det er ikke for å sjekke om jordas undergang er nær eller om krigen i Syria har tatt slutt. Det kan være for å se om noen har endret profilbilde på Facebook, noen har sagt noe artig på Twitter, om det har dukket opp noen søte kattevideoer eller hvordan været blir. Ja til og med nettbanken kan jeg finne på å logge inn i bare for å se hva som skjer. Og det er strengt tatt ikke mye. Vi kjedet oss nok mye mer før, men det er noe uendelig trist over hvordan vi sitter med nesa i hver vår mobil når vi er sammen.
Det var et nyhetsoppslag om virtuell virkelighet som bokstavelig talt vekket meg. I halvsøvne hørte jeg en stemme i klokkeradioen fortelle at 2016 ble året da den virtuelle virkeligheten blir en realitet for folk flest. Det er et kunstigmiljø skapt med programvare, som både ser ut og oppleves som ekte. Med et par briller og høretelefoner kan man oppleve at man er til stede på en konsert, en forelesning, en historisk begivenhet eller en krig. Enn så lenge er dette mest vanlig i spillverdenen, men er spådd å forandre verden. Store produsenter bruker milliarder av kroner på utvikling av utstyr og innhold.
Sikkert fantastisk, men blir ikke den virtuelle verden best hvis man kjenner den virkelige verden?. Ifølge forskerne er dagens unger nesten aldri alene i naturen. Velmenende foreldre vil visst heller at de skal være på fiolintime og øve gangetabellen på ipad. Jeg husker vagt ei tid der vi nesten alltid var ute. Vi ble våte, skitne og kalde. Vi spilte slåball på løkka, lokket fram flaggermus med hvite laken (datidens Angry Birds), ringte på og stakk av og bølleringte fra telefonkiosken. Og vi kjedet oss. KJEDET OSS. I dag er det nesten en umulighet. Dataspill, TV, ipad, Netflix, gameboy, Insta og Youtube sørger for at de unge alltid er underholdt. Ikke blir de våte på beina heller.
Mer interessert i flaggermus enn i Angry Birds? Test om du er en fuglekjenner.
I dag blir det fremstilt som et handikapp ikke å være digitalt innfødt. Vi tar ikke data og teknologi like intuitivt. Vi er sene og tilpasser oss ikke endringene. Sikkert sant. Jeg tror likevel det har sine fordeler å ha opplevd en annen virkelighet. Jeg ville aldri byttet tilbake til et liv uten internett og smarttelefon, men er takknemlig for at jeg har fått levd store deler av livet mitt uten. Kjent på kjedsomheten, forventningen, tida som går og det å vente. De unge er nok heldige som finner alt de trenger med et tastetrykk på nettet. Men jeg synes også litt synd på dem som aldri har gått på skattejakt i biblioteket, på jakt etter informasjon til stil eller en særoppgave.
La den kommende høstferien være en påminnelse. Høstløv i vinden, lav sol, stearinlys som lyser opp mørke kvelder, yatzy, årets nypoteter, en roman som har ligget ulest på nattbordet og lukta av nystekt eplekake.
Noen ting nytes best analogt.