Makten har nesten sluttet å uttale seg. Når det blåser opp, skjuler statsråder, politimestre, direktører og etatsjefer seg bak lukkete dører og ber kommunikasjonssjefen sende en epost, gjerne en som ikke kommuniserer noe som helst.

Tendensen har vært klar lenge, men nå har frykten for å snakke med journalister antatt epidemiske proporsjoner. Det har spredt seg den oppfatning blant alle som egentlig er betalt for å svare for sine handlinger, at de må gjøre sitt ytterste for å unngå det viktigste verktøyet journalisten har: Oppfølgingsspørsmålet.

I et tradisjonelt intervju, der journalist og kilde møter hverandre ansikt til ansikt, eller i det minste snakker sammen på telefon, kan journalisten raskt påpeke at «økseskaft» ikke er et reelt svar. Ved å lytte etter det halvt usagte, etter selvmotsigelser, forsøk på ansvarsfraskrivelse eller usannheter, kan journalisten bringe saken nærmere en avklaring ved å stille nye, gode oppfølgingsspørsmål. Det er dette makten frykter, og det er derfor de går i dekning bak e-posten, som ellers er en ganske fin oppfinnelse.

Her er to eksempler, jeg kunne lett funnet tusen: Sist lørdag publiserte Dagbladet en sterk artikkel om et hviterussisk ektepar, begge døve, som hadde fått beskjed om at de trygt kunne oppholde seg i landet til Utlendingsnemnda hadde behandlet asylsøknaden deres. I tillit til at norske myndigheter snakker sant, forlot de kirkeasylet hvor de hadde oppholdt seg. I mai ble de to likevel pågrepet og sendt ut av landet. Uten at verken de eller advokaten hadde fått beskjed, hadde UNE halvannen måned tidligere fattet et vedtak i all hemmelighet, og uten å fastsette noen utreisefrist.

Her skulle en jo tro at det var mulig å få snakke med noen av de ansvarlige, men Dagbladet havnet i e-postkurven samme hvor de snudde seg. Det utviste ekteparet selv snakket, via tegntolk på Skype fra Hviterussland. Jusprofessor Mads Andenæs snakket («i beste fall betenkelig sakshåndtering»). Representanter for Selvhjelp for flyktinger, Døvekirken og familien til de utviste snakket. Men makten, representert ved Utlendingsdirektoratet og Politiets utlendingsenhet, sendte hver sin e-post, som hadde det til felles at de ikke besvarte det viktigste spørsmålet: Har politiet lov til å holde et slikt vedtak hemmelig for dem det gjelder?

Torsdag skrev to journalister i Aftenposten, Henrik Arneberg og Andreas Bakke Foss, om «Spørsmålene politimesteren ikke vil svare på». Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold, hadde i en pressemelding slått fast at tjenestemannen som skjøt en kvinne på Grønland, ikke gjorde noe galt, et forhold Spesialenheten ennå etterforsker. Grønvold gjentok påstanden på Dagsrevyen, uten tilløp til kritisk oppfølging.

Den hadde Aftenposten tenkt å ta seg av, ettersom det kan være greit for borgerne å få vite når det varig midlertidig bevæpnete politiet mener seg berettiget til å skyte. Alt de fikk var en e-post med tre ikke-svar. Og, som avisen skriver: «Aftenposten sendte nye spørsmål tilbake samme dag – uten å få svar».

Konspirasjonsteoretikere får tro hva de vil, men når både Dagbladet og Klassekampen samme dag trykket kommentarer om hvor håpløst vanskelig det er blitt å få tak i informasjon fra det offentlige, skyldes det ikke noe hemmelig vedtak i Norsk Presseforbund. Det er ganske enkelt i ferd med å renne over for de som på vegne av fellesskapet har som jobb å kikke makten i kortene.

Av prinsipielle grunner har jeg aldri vært på noe kurs hvor statsråder, politimestre, ledere for statlige etater eller ordførere blir kurset av PR-bransjen om hvordan de best skal hindre pressen i å gjøre jobben sin. Men jeg har jo forstått at budskapet har vært: Snakk når du vil, ti når du kan. Og blir du presset: Send en e-post, og logg ut.

I Dagbladet beskriver Steinar Solås Suvatne reporterens nye hverdag: Han ringer til en partileder eller statsråd før 10 om morgenen for å be om et par minutters intervju i løpet av dagen. Kommunikasjonsrådgiveren ber ham sende en e-post, og blir så incommunicado til deadline er faretruende nær. Da kommer det en e-post i retur, «med lange, møysommelig formulerte avsnitt, tekster vi like gjerne finner i et valgkampskriv», som Suvatne skriver. Når reporteren påpeker at e-posten ikke svarer på spørsmålene Dagbladet hadde, er det ikke mer å hente hos den såkalte informasjonssjefen: «Nei vel. Men vi har sagt vårt. Nå er klokka kvart på fem, alle har gått hjem».

Oppgaven til de raskt ekspanderende kommunikasjonsavdelingene er ikke å opplyse allmennheten, som betaler lønnen deres, men å beskytte de mange NPM – New Public Masters. Informasjonsmedarbeiderne vokter innboksen og venter så lenge de kan før de, svarer, som lojale utgaver av His Masters Voice.

Amerikanerne bruker begrepet «public servants» om offentlig ansatte. Det er et godt begrep fordi det understreker hva som burde vært det reelle maktforholdet i et folkestyre. Selvsagt er begrepet en illusjon også der, det vet alle som har forsøkt å forhandle om en urimelig regel med en ansatt i det amerikanske biltilsynet. Men formuleringen er likevel en jevnlig påminnelse om at det ikke skal være slik. Googler du «offentlighetens tjenere», får du ikke et eneste treff med relevans for Norge

Jeg tenkte å spørre noen sentrale politikere hvordan det er blitt slik. Hvordan det kan ha seg at vi har fått så mange udemokratiske herrer som ser på etaten eller departementet som sine private foretak, når de i realiteten er offentlighetens tjenerskap. Men jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal sende e-posten.