Å bli historisk er et uttrykk som vanligvis brukes i positiv forstand. Finansminister Siv Jensen (Frp) ligger an til å bli historisk neste år, men kanskje ikke med pluss som fortegn. Hun kan bli den første finansministeren som bruker oljepenger som ikke eksisterer.
I alle år etter at Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) ble etablert i 1996 er fondet blitt tilført verdier. Det som er blitt verdens største finansfond har vokst på to måter: Ved innskudd av friske oljepenger og i form av avkastning og verdistigning på aksjer, obligasjoner og eiendommer som Oljefondet eier.
De økonomiske konjunkturene har så til de grader vært på Norges side de siste 20 årene. Derfor er det hvert eneste år blitt satt inn mer på Oljefondet enn det staten bruker av oljepenger. Men neste år, når Oljefondet runder 20, skjer et brudd i denne glansrekken. Ut fra Finansdepartementets egne anslag, ligger det an til at staten for første gang vil bruke mer oljepenger enn det staten får i inntekter fra olje- og gassproduksjon. Differansen dekkes ved et uttak i Oljefondet. Finansdepartementet har stipulert uttaket til 3,7 milliarder kroner.
Da hun presenterte regjeringens forslag til statsbudsjett onsdag nektet Siv Jensen for at hun slår hull i sparegrisen. Hun pekte på at fondet vil vokse også neste år. Valutasvingninger, forventet avkastning, verdistigning og oljepris, samt budsjettert pengebruk og budsjettekniske finter gjør at regnestykket kan presenteres på mange måter. Men bak retorikk og tåkelegging ligger det ugjendrivelige faktum at Jensens eget statsbudsjett bekrefter at regjeringen tar 3,7 milliarder kroner fra Oljefondet for å få budsjettet til å gå i null. Uten dette uttaket ville Norge gått med underskudd også etter at oljeinntektene er regnet med.
Til Siv Jensens forsvar skal det sies at hun ikke er heldig med timingen. Kraftig oljeprisfall, lav økonomisk vekst og magre utsikter til finansavkastning er rammebetingelsene for finansministeren. Kristin Halvorsen (SV) var adskillig heldigere. Hun ble hyllet da hun som finansminister under finanskrisen dro gullkortet og hjalp banker og norsk økonomi over kneika. Det var i 2009. Inntektene fra olje- og gass var så høye at det knapt var merkbart i statens finanser. Finanskrisen ble et blaff i statsfinansene.
Nå er situasjonen en helt annen, men ministeren for de dårlige tider slipper ikke unna ved å skylde på dårlig timing. Samtidig med at oljeinntektene faller kraftig, vil regjeringen likevel øke utgiftene nokså friskt. Det kan gis merkelapper som motkonjunkturtiltak, iver etter å oppfylle valgløfter, eller mangel på prioritering. Det er uansett et ugjendrivelig faktum at det såkalte oljekorrigerte underskuddet ligger an til å bli rekordhøyt neste år. Hvis Høyre hadde vært opposisjonsparti, ville vi de siste dagene fått hørt at budsjettet er uansvarlig, at Norge blir enda mer oljeavhengig og at regjeringen tar fra kommende generasjoner. Når Høyre, budsjettansvarlighetens fremste vokter, er regjeringsparti, er det i hovedsak fagøkonomer og kritiske økonomijournalister som målbærer den slags budskap.
Oljefondet – verdens største sparegris – er derfor truet fra tre kanter: Oljeprisen har falt, finansavkastningen har falt og finansministeren pirker for å få ut innholdet. Hvis fondet likevel vokser neste år, er det mest sannsynlig at det i så fall vil skyldes en fortsatt lav kronekurs.
Før budsjettet er saldert og utgifter til flyktningkrisen er tatt med, kan det hende at hullet i sparegrisen er blitt enda større.