Himmelsk duft av bakervarer treffer nesen på vei opp trappene til S-banestasjonen. Rekker jeg å rive med meg en fersk brezel på veien? Jo da. For det går alltid et tog i Berlin.

Men spontankjøp av brezel og boller er ikke for alle. Bak disken med nybakte lekkerier står damer som inntil i år har måttet bruke mynten sin på mer grunnleggende ting.

- Jeg sto der og laget hundrevis av sandwicher hver dag. Noen ganger stoppet jeg opp og tenkte at jeg i den siste timen ikke hadde tjent nok til å kjøpe en eneste av dem, sa Antonie D’Elia, tidligere bakeriansatt, til Der Spiegel.

Det var for noen få år siden, og D’Elia tilhørte det nederste og etter hvert svulmende sjiktet som nå omfatter nesten hver fjerde arbeidstaker i Tyskland; de som har så lav lønn at de nesten ikke kan leve av den – eller virkelig ikke kan leve av den og derfor må ha sosialstønad på toppen.

Det var i prinsippet ingen grense for hvor dårlig betalt folk kunne ha. Innehaveren av en pizzeria i Stralsund drev butikk med kelner, to kjøkkenhjelper og to pizzabud som han betalte 1,32 euro (ca. 12 kroner) i timen. Resten måtte de hente på sosialkontoret.

Disse «arbeidende fattige» er det blitt færre av det siste året, etter at Tyskland innførte minstelønn på 8,50 euro (drøyt 78 kroner) i timen. Det er riktig nok ikke et nivå som åpner for storbyweekend i London, sommerferie i Hellas eller en helaften på restaurant. Minstelønnen er bare drøyt halvparten av den såkalte medianlønnen i landet, som er 16,70 euro i timen. I de dyreste tyske byene, som München, Frankfurt og Stuttgart, holder minstelønn knapt til husleie.

Reformen var likevel en stor seier for 3,7 millioner arbeidstakere med mer måned igjen på slutten av lønnen – og for en presset tysk fagbevegelse. Folk skal kunne leve av jobben de gjør, var deres ikke helt urimelige krav. Minstelønnen ble innført til protester fra arbeidsgivere som mente den ville bli altfor dyr og ville rasere jobber. «Av en minstelønn man ikke får fordi jobben ikke fins, kan ingen leve», mente BDA, det tyske NHO.

Ralf Krämer rister på hodet. Bare tull, mener han. Krämer er økonomisk rådgiver i fagforbundet Verdi.

Nå har minstelønnen virket i snart ett år – og stort sett fungert som forventet, ifølge Krämer. – Arbeidsplasser er ikke lagt ned. Det er faktisk blitt flere ordentlige jobber. Kanskje koster det 15 euro i stedet for 14 å gå til frisøren. Men det får ikke folk til å slutte å gå til frisøren!

Derimot bremser minstelønnen sosial dumping og framveksten av det USA har hatt lenge: En klasse av «working poor», mener han.

Men nå vil noen ha omkamp – på grunn av flyktningstrømmen.

Siden januar har Tyskland fått over 362 000 asylsøkere – over dobbelt så mange som i fjor. Til sammen over 900 000 mennesker er kommet over grensen og blitt registrert.

Svært mange av dem kommer fra Balkan og fra andre land som myndighetene har definert som trygge. De vil bli sendt raskt ut. Avslagsprosenten for asylsøkere i perioden januar til oktober var over 58.

Men svært mange er kommet for å bli.

Akkurat som i Norge, er det i høst regnet på hva et storstilt flyktningmottak vil koste i Tyskland. Regningen i år blir over dobbelt så stor som før antatt, varslet Ifo-instituttet. Andre, som det tyske instituttet for økonomiforskning, DIW, er mindre oppskjørtet. De peker på at penger brukt på boliger, mat, barnepass og utdanning til de nye, gir fart til den tyske økonomien. Løftet i dag vil dessuten redde økonomien på sikt, mener DIW-sjefen, Marcel Fratzscher. Han sammenligner regnestykket med satsing på barnehager og skoler. – Dette er langsiktige investeringer som tar 20–30 år før de betaler seg tilbake. Sånn er det med flyktninger også. Vi bør se på dem som en investering, sier han. Etter DIWs beregninger tar det fem til sju år, så bidrar en flyktning med mer til økonomien enn det hun koster staten.

Mange er likevel bekymret. Men én ting ser de fleste ut til å være enige om – de som ikke bare vil at strømmen av syrere, irakere og afghanere på en eller annen måte skal kunne knipses vekk: Folk må integreres. Da må de raskest mulig få brukt sin medbrakte energi og bli en del av økonomien i stedet for en varig post på sosialhjelpsbudsjettene. Arbeid er altså jobb nummer én. Eventuelt nummer to, etter tysktimene.

I Tyskland får asylsøkere lov å jobbe etter tre måneder. Det fins dessuten masse jobber, men de færreste nyankomne kan gå rett inn i en av disse uten oppfølging. Hvordan får man da bedrifter til å satse på flyktninger?

Ved å la dem slippe å betale minstelønn, sier Regjeringens såkalte vise menn, et råd på fem eksperter i økonomi. Ifo-instituttet vil gå lenger: Minstelønnen bør avvikles både for flyktninger og for ufaglært ungdom, anbefaler de.

De vil ikke bli hørt, tror Ralf Krämer i fagbevegelsen. Han håper i hvert fall at de ikke vil bli hørt. For et sånt grep kan få andre følger: Damene som selger boller og brezel på sin nye minstelønn i bakeridisken ved S-bahn, vil plutselig bli dyrere i drift enn den syriske unge mannen som også så gjerne vil jobbe. Folk vil kunne si at flyktningene tar jobbene fra dem.

- Minstelønnen må være for alle, sier Ralf Krämer.