Stadig oftere undrer jeg meg over hva det vil si å være radikal i dag – eller konservativ. Det slår meg for eksempel når jeg hører at «de konservative», toryene, i England vil snu opp ned på hele den engelske helsetjenesten, den som på mange måter har vært modell for den norske. De stykker den opp og setter biter av den ut på anbud, til «any willing provider», i troen på at konkurranse mellom offentlige, ideelle og helprivate drivere skal gjøre helsetjenesten deres billigere og bedre.
Det er det ikke mange av oss på venstresiden som tror. Det vil si, vi tror hverken den blir billigere eller bedre. Bare mer byråkratisk og mer urettferdig, eller kort og godt mer «amerikansk». Men vi må innrømme at det er radikale grep de gjør i denne Cameron-regjeringen.
Radikale grep? Ja, hvis vi går til den egentlige betydningen av ordet radikal, som stammer fra det latinske radix – rot. Altså å gå til roten av noe. Gjøre skikkelige «rotvelt», som med den franske revolusjon, Eidsvoldsgrunnloven, eller andre store omveltninger i historien. «Together, we are turning Britain around», står det under bildet av David Cameron på hjemmesiden til hans «The Conservative Party», de konservative.
Konservative? Radikale grep fra en konservativ regjering? Og tilsvarende her hjemme: Er det konservativ eller radikal politikk vår egen Solberg-regjering fører når den lufter ideer om å privatisere både attføringsvirksomheten i NAV og rusomsorgen, kanskje også andre deler av helsetjenesten, og selge ut det meste av det som lønner seg godt av statlig næringsvirksomhet? Det må da være nokså radikalt? Og hvem er jeg, da – som går for å være en gammel radikaler?
Det er da jeg bekjenner… at egentlig er jeg vel en konservativ. Og når jeg tenker over det – det er sannelig mange andre av min generasjons meningsfeller også. Vi misliker privatiseringen av viktige samfunnsinstitusjoner, vi misliker at det blir større forskjell mellom fattig og rik, vi ser med uro på den ubegrensede og radikale frihandelen, på frislippet av skuterkjøring og på større spritkvoter.
Men vi var del av et stort radikalt prosjekt, 1900-tallets sosiale bevegelser, fra det urettferdige klassesamfunnet til velferdsstaten, fra kvinnenes usynlighet til plasser i nasjonens førerseter, fra homofilien som lovbrudd og diagnose til glade homodager og større toleranse for det mangfoldige livet. Alt dette som ble drevet fram av folkelige bevegelser og den radikale arbeiderbevegelsen, de som skapte forutsetningene for det sosialt sett mer rettferdige Norge. Solidaritet og fellesskapsverdier var på moten. Velferdsstaten var sånn sett et vellykket resultat av et mislykket prosjekt: Det ble ingen sosialistisk revolusjon i Norden, men historisk sett ganske imponerende velferdsstater. Og det var radikalt å drive disse prosessene framover, selv uten revolusjonens metoder.
Etter Thatcher og Reagan, og med Murens fall i 1989, har det politiske klimaet endret seg. Frihet for de få får oftere forrang framfor likhet for de mange. I flere europeiske land går de radikale reformene nå i motsatt retning og skaper større sosiale og økonomiske forskjeller, med privatiseringer av de samfunnsinstitusjonene som skulle sikre sosial likhet og rettferdighet. Eller sagt mer brutalt, etter Murens fall er de rike ikke lenger like villige til å bidra med sin del til spleiselaget. De klarer seg alltids uten velferdens sikkerhetsnett. Og den ideologiske kampen dreier seg om å få oss til å tro at de frihetene som de rike best kan utnytte, de skal vi alle tro på. En norsk versjon av den amerikanske drømmen vokser fram, parodiert av forfatteren John Steinbeck: Enhver fattig amerikaner oppfatter seg som en midlertidig misforstått millionær.
Konservativ? Kanskje er det alderen. Men jeg er ikke så sikker.