– Jeg tør liksom ikke å dra ordentlig til når jeg skyter på grunn av at det har gjort så vondt så lenge. Men jeg skal klare det, jeg er bare nødt til å komme meg over kneika, sier Tomac.

Hun er en ballfordeler med et enormt distanseskudd, og innrømmer gjerne at skuddet er veldig viktig for spillestilen hennes.

Hun håper derfor at det ikke er lenge til hun er tilbake for fullt igjen. Midtbacken rekker nok ikke seriestarten mot Vipers Kristiansand 7. september, men håper å utgjøre Byåsens skuddtrussel sammen med Tonje Nøstvold, og nyervervelser som Maria Hjertner og Ida Hernes i løpet av høstsesongen.

– Jeg har aldri vært en forsiktig eller redd person. Etter at jeg opererte kneet tidligere, var jeg ikke redd for å utfordre, finte og løpe. Men jeg merker at det med skuddet sitter langt inne, sier 23-åringen.

Skadet siden 2012

Problemet med den høyre skulderen startet allerede før jul i 2012, og hun har ikke spilt en kamp siden sluttspillfinalen mot Larvik 22. mai 2013. Nå har hun vært i håndballtrening noen måneder, og formen er i ferd med å komme tilbake.

– Jeg er foreløpig langt unna der jeg var før skaden, men det har heldigvis vært rask fremgang den siste tiden, sier hun.

Det hele startet med en takling som førte til en vond skulder. Hun spilte seg gjennom smertene vårsesongen 2013.

Under sommerferien i Kroatia tok pappa (Zeljko) med henne til en spesialist som fant ut at det var brusk i skulderen. Selve brusken ble helt borte etter seks behand-linger, men det ble ikke bedre på baksiden av skulderen. Dermed ble det ny MR, og til slutt operasjon i slutten av oktober i fjor.

– De mistenke først labrum (bindevevsringen rundt skulderleddet, red.anm.), men så sa de at jeg burde operere, åpne det og se hva som var inni. Kapselen var så strekt ut at skuldra holdt på å falle ut av ledd hver gang legen kakket til den, sier Tomac.

– Det var tøft

Etter operasjonen har veien vært lang. Det første hun fikk vite var at det ikke var noen garanti at skulderen ville bli som før igjen. Det var ikke en enkel beskjed å få i sesongen som egentlig skulle være «hennes sesong», hvor hun ble utpekt som kaptein før sesongstart.

– Det er mange som trekker seg unna i slike situasjoner, men for meg så hjalp det å være en del av laget. Jeg merket også at jentene satt pris på at jeg var med, og bidro med det jeg kunne, sier midtbacken.

Tomac var på sidelinjen under hver kamp, og deltok så mye hun kunne på hver eneste trening. Medspillerne har flere ganger uttalt at de ikke kunne hatt en bedre kaptein. Selv slet hun mer med det enn hun viste utad.

– Det var tøft i fjor, det skal jeg ikke legge skjul på. Det var ikke lett å være så tett på håndballen uten å kunne spille, sier Tomac, før hun lyser opp:

– Så du skal lete lenge etter noen som vil spille mer enn det jeg vil nå.

Oppløftende beskjed

I sommer har hun og søsteren som vanlig vært i Kroatia, hvor de har trent med sin faste trener. Resultatet er at både styrken og stabiliteten i skulderen er mye bedre.

– Det var veldig oppløftende å få den beskjeden. Og nå er jeg veldig fristet til å bare kjøre på og spille. Spesielt nå som vi starter på nytt igjen med ny sesong og nytt lag. Men jeg skal holde ut den siste tiden nå, sier Tomac.

Hun har rådført seg med tid-ligere Byåsen-profil Gøril Snorroeggen og andre tidligere toppspillere som har slitt med lignende skader. Alle har anbefalt henne å vente én måned lenger enn hun føler hun trenger.

– Jeg er 23 år, fortsatt ung, og må derfor være litt egoistisk og kjenne at skulderen er helt bra før jeg setter i gang for fullt, sier kapteinen.

I september

I starten ser hun for seg å spille fem minutter, kanskje ti minutter, i gangen. Hun innser at skuddet må komme etter:

– Jeg har fremdeles håndballforståelsen, og kan bidra til godt samspill og oppbyggingen av angrep, så jeg skal ikke rote meg helt bort. Først og fremst vil jeg bli frisk nå, og så har jeg veldig lyst til å spille i september. Om det så bare er fem minutter, smiler Tomac.