Kongen raser nå rundt på Hålogaland Teaters scene Vest i Shakespeares «Kong Lear» i Kristian Figenschows skikkelse. Svein Tindberg har tidligere spilt ham på Trøndelag Teater, og Sverre Anker Ausdal spilte ham på sin avskjedsforestilling tidligere i år.
Også den Nasjonale Scene i Bergen har vakt kongen til liv i 2014.
Hvorfor det?
Hva har denne nærmest mytologiske despoten med vår tid å gjøre?
Vi lever i et demokrati, et folkestyre. For oss nordmenn er 2014 året da vi feirer nettopp både demokratiet og innsettelsen av en egen norsk konge. For oss nordmenn er det ingen motsetning mellom folkestyre og monarki. Monarken er der for oss, men vi styrer. Den norske kongen er folkets konge, men folket er den som gir ham tillit – og som kan avsette ham.
Under andre styresett har det ikke vært sånn.
Da har ikke folket hatt noen mulighet til å avsette sine konger på fredelig vis.
I Shakespeares «Kong Lear» avsetter kongen seg selv. Han beholder tittelen og privilegiene, men frasier seg ansvaret og med det – makten. Den gir han til de som elsker ham mest – til sine to eldste døtre Goneril og Regan. Den yngste datteren møter ikke kravet hans om smiger og blir landsforvist. I forløpet som følger kastes Lears rike ut i kaos, kongen ydmykes av dem han har vist tillit, og han befinner seg til slutt vettlaus, utlevert, forvirret i stormen – ikke mere verdt enn et null uten desimaler.
Kanskje er mennesket, når alt kommer til alt, bare et nakent dyr på to – spør Shakespeare. Og hva er lojalitet verdt i en tid i oppløsning? Hvem bør styre, i folkets sted?
Kanskje lever vi også i en tid i oppløsning. Kanskje spør vi oss – hva gjør demokratiet for oss? Hva skal det brukes til? For hva er folkemakt når det også i dag er andre enn den jevne mann som regjerer? Pengemennene, de underliggende føydale strukturene der velstand går i ledd fra generasjon til generasjon? Yrkespolitikerne? Som lever langt fra folkets erfaringer og problemer. Kanskje er menigmann like avmektig som hun var under keiserens jernhæl, selv om hun kan stemme annethvert år?
Noen mener at det er denne følelsen av å ikke bli hørt, av å ikke ha reell innflytelse som har gitt høyrepopulistene så stor framgang i mange europeiske land. Som har gitt nasjonalsosialister som Sverigedemokratene 13 prosent av de svenske stemmene bare for noen dager siden.
Og når vi stemmer slik, kanskje er det Lear som smiler til oss da. Infantilt, hevngjerrig, forrådt fra et sted inni oss. Med sin narr ved høyre hånd og kongekronen i den andre. Omtåket, såret i sin mandighet sier han: Jeg ga dere alt, og hva fikk jeg tilbake?
Jeg stolte på dere – og hva sitter jeg igjen med? Gi meg det som er mitt!
I Nord-Irak kjemper IS mot vårt demokratiske tankegods. De vil ikke ha et folkestyre. De vil ha Kalifatet. De vil overlate styringen av riket til Gud og til Guds lover. Nå er norske myndigheter og Nato villig til å gå til krig mot det.
Jeg står på Grønland Torg og ser afrikanere, asiater og persere komme mot meg. Jeg står på et kjøpesenter på Heimdal og ser nordmenn bøyd over kurvene med elektriske gadgets på salg. Det er som jeg står på en grenseovergang mellom noe som har vært og noe som skal bli. Jeg tenker: kanskje bor det en Lear i oss alle. En barnlig, selvopptatt despot. En snurt og furten konge.
Det er som om jeg kan lukte ham. Han står bak meg i busskøen, sitter ved siden av meg i teatersalen. Han lukter død og svik og dumhet. Og la oss for Guds skyld holde ham på en armlengdes avstand en stund til.
Leve folkestyret!